Tidligere personalsjef ved UiB, Eli Glambek, antyder i et innlegg i BT den 8.10 at den nye universitetsloven gir vanskelige rammer for styrets arbeid. Glambek sier: ”det kan derfor ikke være lett å være medlem av et styre … dette fritar selvsagt ikke styret for det ansvar det har som institusjonens øverste organ. Det er likevel ikke vanskelig å forestille seg at jo viktigere saken er for rektor, jo vanskeligere vil det være for resten av styret å gå i mot.”
Dette er et bilde jeg som styremedlem ikke kjenner meg igjen i. Styremedlemmene er aktive, på selvstendig grunnlag kritiske og gir til kjenne sine vurderinger og standpunkt også når de har andre meninger enn rektor. Som en av styrets to representanter for de fast vitenskapelig ansatte opplever jeg selvsagt at det kan være vanskelig å være styremedlem, men ikke av de grunner Glambek trekker fram. Snarere tvert i mot. Det er betryggende å være i et styre der rektor som akademias øverste representant er styreleder.
Universitetet i Bergen styres etter den såkalte ”hovedmodellen” i Universitets- og høyskoleloven. Denne lovens beskrivelse av ansvarsforholdet mellom rektor og direktør gir etter min oppfatning mye bedre garanti for innsyn og påvirkning enn de alternativene Glambek skisserer.
Derimot finner jeg det svært utfordrende og krevende at styret, utenom rektor, bare har to fast vitenskapelig ansatte representanter i en så kompleks organisasjon som universitetet med svært mange forskjellige fagfelt, forskningstradisjoner og ressursbehov.
Ingen ”enevelde”
UiBs styringsstruktur muliggjør verken ”enevelde” eller ”sentralstyring”. Ved rektorvalget vant Grønmo med klart flertall på en tydelig forsknings- og utdanningspolitisk plattform som også inneholdt hans syn på ledelse, dvs. for ”hovedmodellen” (den styringsstrukturen det store flertallet av landets offentlige akademiske institusjoner styres etter). Den nye loven regulerer både rektors og universitetsdirektørens funksjoner. Når hovedmodellen brukes, er rektor styrets leder og har på styrets vegne det overordnede ansvar for og ledelse av institusjonens virksomhet (§ 10-1). Direktøren er øverste leder for den samlede administrative virksomhet, innenfor de rammer styret fastsetter (§ 10-3).
BTs mistenkeliggjøring av den nåværende valgte rektor er en direkte fordreining av både det lovpålagte og det demokratiske mandatet og ansvaret rektor har. I personfokuseringen har dessuten avisen helt sett bort fra at institusjonen faktisk har et styre! Styret har elleve medlemmer, og i overensstemmelse med lovens hovedmodell består styret av styreleder (rektor), to medlemmer valgt blant fast ansatte i undervisnings- og forskerstilling, en for de midlertidige, ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte, to medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne medlemmer (oppnevnt av departementet). Ved UiB er det altså kun to valgte representanter for fast vitenskapelige ansatte i styret utenom rektor (ikke akkurat et akademisk enevelde). Blant de eksterne er også næringslivet representert.
Møtene i universitetsstyret er åpne og offentlige, bare unntaksvis er saker unntatt fra offentligheten, om mulig offentliggjort etter at vedtak er fattet. Det er vanlig at styremedlemmer selv reiser spørsmål i saker som er til behandling og at de selv melder spørsmål til videre saksbehandling. Myndighet er dessuten delegert til flere nivå ved universitetet, både i beslutninger som gjelder vitenskapelig og administrativt ansatte. Bildet av et toppledet enevelde med lukkede beslutninger er på ingen måte en treffende karakteristikk verken av dagens styringsstruktur eller av ledernes praksis. Mange aktører ved universitetet hevder at dagens ledelse, spesielt toppledelsen, er mer åpen, lyttende og inkluderende enn tidligere.
Stillingsvernet er sterkt
I store organisasjoner i endring og omstilling er det ikke uvanlig med konflikter og misnøye. “Folk er redde for hva det vil koste dem. Åpen kritikk kan få konsekvenser, og folk er redde for å miste jobben sin.” uttalte BTs fungerende ansvarlige redaktør Trine Eilertsen til journalisten.no den 08.10.08 på spørsmål om hvorfor BT baserer seg på anonyme kilder. BTs leder og hennes journalister forventes å kjenne til at stillingsvernet i offentlige institusjoner er sterkt, og at både ansettelser og eventuelle oppsigelser har strenge prosedyrer og beslutningsprosesser med flere aktører og nivå involvert. På universitetene er det dessuten lang tradisjon for å ha en høy terskel for kritiske røster.
Glambek, tidligere personalsjef ved UiB, tør være godt kjent med at det kan være frustrasjoner og uenigheter og personalsaker i en organisasjon. Hun arbeidet med slike utfordringer under den forrige ledelsen. Hun er også kjent med at uenigheter og frustrasjon ikke fenomen som dukket opp i forbindelse med den nye universitetsloven, med den nåværende rektor eller den nylig tilsatte universitetsdirektøren.
Glambek tar i ”På Høyden” til orde for at anonym kritikk må tas alvorlig. Selvsagt må også anonym kritikk tas alvorlig. Spørsmålet er heller av hvem og på hvilken måte. BT adresserer saken, etter min oppfatning, på en måte som er egnet til å diskreditere universitetets omdømme og handlingsrom innad og utad. Insinueringen om at de personene som representerer BTs anonyme kilder risikerer å miste jobbene sine ved å komme med kritiske prinsipielle innspill i spørsmål om universitetets ledelsesmodell, er grunnløse. Det oppfordres tvert om aktivt på alle nivå av universitetet om å ta del i diskusjonen og ytre seg om universitetets valg av styringsmodell.