Universitetene må stadig fornye sin faglige virksomhet etter hvert som samfunnet forandres. Fornyelsen må bygge på de etablerte universitetenes grunnleggende institusjonelle trekk:
- Grunnforskning og forskerutdanning i alle fagmiljøene
- Utvikling av fag og disipliner over en stor faglig bredde
- Forskningsbasert undervisning
- Fri og kritisk faglig virksomhet
- Organisering og ledelse forankret i fagmiljøene
Debatten etter innstillingene fra Mjøs-utvalget og Ryssdal-utvalget har vist at det er sterke krefter som ønsker å forandre universitetet som institusjon, men også at det er sterk motstand mot dette både i universitetssamfunnet og i samfunnet for øvrig. I de kommende årene blir det viktig for universitetene å tydeliggjøre sin egenart utad og legge de fundamentale institusjonelle trekkene til grunn for sine egne strategier, prioriteringer og beslutninger.
I denne kronikken skal vi legge vekt på hva dette innebærer for forskningen ved universitetene. Først beskriver vi noen hovedtrekk ved universitetenes forskningsbetingelser, slik de har utviklet seg i de senere årene. Deretter påpeker vi noen problematiske sider ved disse betingelsene, sett i forhold til universitetets egenart. Til sist framhever vi en del utfordringer for universitetenes forskning i årene som kommer.
I de senere årene har det vært en viss økning i de statlige bevilgningene til forskning, men økningen har vært mindre enn Stortinget forutsatte i opptrappingsplanen som ble vedtatt da den forrige forskningsmeldingen fra Regjeringen ble behandlet.
Mer og mer av Forskningsrådets midler konsentreres i store programmer. Noen av disse programmene, slik som satsingen på sentre for fremragende forskning, legger vekt på grunnforskning og internasjonalt samarbeid, men mange av de store forskningssatsingene er tematisk definert og utformet ut fra strategiske nasjonale prioriteringer, med liten vekt på de vitenskapelige prioriteringene som gjøres internasjonalt. I tillegg til dette legger universitetene selv opp til større tematiske forskningssatsinger basert på strategiske vurderinger. Universitetene blir mer og mer avhengige av eksterne forskningsmidler, utover den statlige grunnbevilgningen. Samtidig legges det økende vekt på kommersialisering av forskningsresultater ved universitetene. Alt i alt blir det vanskeligere å få finansiering for grunnforskningsprosjekter. For eksempel innvilges kun 10 prosent av søknadene på Forskningsrådets frie grunnforskningsmidler til fysikk, molekylærbiologi og evolusjonsbiologi. For 2005 er det bevilget ca 100 millioner kroner til slike prosjekter, mens bevilgningene til anvendte tematiske programmer er betydelig større.
Et nytt utspill fra departementet er planen om å avskaffe den rett og plikt som hver enkelt vitenskapelig ansatt ved universitetene har til å bruke like mye tid til forskning som til undervisning. Dette er muligens et opplegg for å dekke det økende undervisningsbehovet som følger av kvalitetsreformen. I mange fagmiljøer er de ansattes tid til forskning allerede i ferd med å bli redusert på grunn av at undervisningsoppgavene blir for omfattende.
Sett i forhold til universitetets egenart, har de nye forskningsbetingelsene på universitetene problematiske sider. Forskningen vil svekkes når forskningstiden reduseres. Selv om mange av utdanningsreformene er både velbegrunnede og klart berettigede, kan de lett bli så intensive og arbeidskrevende at forskningen må bli en salderingspost. Framfor alt blir det mindre sammenhengende tid til forskning, fordi det stilles økende krav til intensiv studentoppfølging gjennom hele semesteret. Siden undervisningssemesteret er forlenget, blir det også mindre tid til forskning mellom semestrene.
Konsentrert forskningsinnsats på strategisk viktige områder er i mange tilfeller både fruktbart og effektivt for å styrke forskningen i Norge. Universitetsmiljøene er svært aktive og får ofte god uttelling i slike sammenhenger. På denne måten kan viktige forskningsområder ved universitetene bli videreutviklet og styrket. En for ensidig satsing på slike strategier skaper imidlertid en del problemer. Selv om både store programmer og spesielle sentre kan romme mye og viktig grunnforskning, er det et betydelig problem for universitetets grunnforskningsansvar at midlene til frie forskerinitierte prosjekter er svært begrensede.
Fag- og disiplinutviklingen kan bli skadelidende når stadig mer av forskningsmidlene går til tematiske satsingsområder. Prioriteringen av store programmer og kravene om kommersialisering er særlig problematiske for universitetsfag med små forskningsmiljøer eller liten kortsiktig nytteverdi på markedet. Har en glemt at grunnforskningsdisiplinene er bærebjelkene som gjør at tematiske satsingsområder kan komme i forskningsfronten? Tematiske forskningsprosjekter trenger forskere med dyp innsikt i disiplinene de bygger på.
Når forskningen svekkes i mange av fagmiljøene, svekkes også den forskningsbaserte utdanningen. Et problem med oppbyggingen av spesielle sentre for forskning er at dette kan trekke de beste forskerne ut av universitetets ordinære instituttmiljøer og dermed skape avstand mellom forskningen og utdanningen. Selv om doktorgradsstudenter og til dels mastergradsstudenter kan knyttes til forskningssentrene, kan sentrene bidra til å svekke forbindelsen mellom forskningen og utdanningen, særlig på bachelornivå, og her kan det lett utvikles et skille mellom en forskningselite og et undervisningsproletariat. En slik tendens kan bli forsterket hvis de vitenskapelig ansatte i tillegg mister sin individuelle rett og plikt til forskning. De ansattes forskningstid er en av universitetets viktigste forutsetninger for å opprettholde grunnforskning og forskningsbasert utdanning i alle sine fagmiljøer og på alle nivåer. Entusiastiske forskere som formidler det siste nye fra forskningsverdenen, skaper ivrige og interesserte studenter.
At hver enkelt vitenskapelig ansatt har rett og plikt til forskning, er også en av de viktigste forutsetningene for å sikre at den faglige virksomheten er fri og kritisk. Faren for å miste retten til forskningstid kan lett virke begrensende på de ansattes frie og kritiske faglige utfoldelse.
Problemene som er diskutert ovenfor aktualiserer en del utfordringer for universitetene. En av utfordringene er å få en bedre balanse mellom utdanningstilbudene og ressursgrunnlaget, slik at fagmiljøenes forskningsmuligheter ikke er avhengig av varierende studenttilstrømning.
I tillegg vil det være en utfordring for universitetene selv å omorganisere undervisningsoppgavene med sikte på frigjøring av sammenhengende forskningstid. For hver enkelt ansatt bør det legges til rette for intensive undervisningsperioder, som kan avløses av konsentrerte forskningsperioder – utenom og i tillegg til de ordinære forskningsterminene. Utgangspunktet må være: Alle skal undervise, men alle skal ikke undervise samtidig, og ingen skal undervise hele tiden.
Det må også være en viktig utfordring for universitetene å forsvare de ansattes rett og plikt til forskning. Hvis departementet skulle lykkes med å gjennomføre sine planlagte endringer av denne ordningen, må universitetene selv sørge for at tidsfordelingen mellom forskning og undervisning videreføres.
Universitetene bør dessuten arbeide for å øke Forskningsrådets midler til forskerinitiert, fri og kritisk forskning. Generelt må det være en utfordring og et institusjonelt ansvar for universitetene at alle fagmiljøene har tilstrekkelige midler til både grunnforskning og forskerutdanning.
I tillegg til denne minimumsdekningen av forskningsbehovet i alle fagmiljøene er det viktig at så mange av fagmiljøene som mulig hevder seg godt i den nasjonale og internasjonale konkurransen om midler til store forskningssatsinger. I forbindelse med store satsinger vil det være spesielt utfordrende for universitetet å utvikle forskerinitierte grunnforskningsprogrammer som kan konkurrere om eksterne midler, og å prioritere grunnforskning i sine egne strategiske programmer. Å bygge opp sentre for fremragende forskning er også viktig - og helt i tråd med universitetenes ansvar for å fremme grunnforskning av høy kvalitet. Men det er en stor utfordring å styrke de faglige ringvirkningene rundt slike sentre og andre forskningssentre, slik at de kan gi impulser og inspirasjon til universitetets ordinære fagmiljøer, og det er viktig at forskningen ved sentrene danner grunnlag for å styrke forskerutdanningen.
Internasjonale evalueringer av norsk forskning peker på at grunnleggende forskning er for svak, og at dette hemmer Norges innovasjonsevne. Forskningspolitiske satsinger har vært sterkt rettet mot tverrfaglige tematiske og anvendte fagfelt med særlig innretning mot utnyttelse og ivaretakelse av landets spesielle naturressurser. Dette har skjedd uten tilstrekkelig finansiell oppfølging, og til dels på bekostning av de underliggende disipliner. Grunnforskning på høyt internasjonalt nivå i matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fag så vel som i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og medisinske disipliner vil være bærebjelken i et internasjonalt anerkjent universitet og fundamentalt for forskerutdanningen. Ut fra dette er det en overordnet utfordring å styrke forskningskvaliteten, med sikte på at fagmiljøenes forskning kan ha mulighet til å bli internasjonalt ledende. Det vil i dagens situasjon særlig dreie seg om å vektlegge forskningsledelse, internasjonal publisering og internasjonalt samarbeid. Dette må skje på fagenes egne premisser og ta hensyn til de variasjonene som finnes mellom ulike fagområder når det gjelder forskningskulturer, publiseringstradisjoner og samarbeidsformer.