I en sak i På Høyden 11.9 med tittel ’Forskningspolitikk fengar ikkje folket’ konkluderes det at forskningsformidlingen er for dårlig. Jeg er enig i dette, men reagerer på at det igjen er forskerne som får skylden. Universitetsansatte forskere er pålagt undervisning, og de er pålagt administrasjon. Undersøkelser viser at disse aktivitetene fyller opp praktisk talt hele den lønnede arbeidsdagen. I tillegg skal forskeren forske, noe vedkommende i stor grad må gjøre i sin fritid. Forskeren gjør dette fordi forskningen er den eneste aktiviteten som er meritterende. Når man i tillegg også skal spise og sove litt, bør det ikke overraske noen at det blir lite tid til forskningsformidling. Til tross for dette finnes en rekke profilerte forskere som bruker timevis pr dag til formidling. En langt større gruppe forskere prøver med ulike innspill å fange journalisters oppmerksomhet. Imidlertid hører vi aldri om disse, siden det store flertall av journalister er uinteresserte i forskning. Med dette som bakteppe vil jeg påstå at forskernes innsats som formidlere totalt sett er imponerende.
Hvor er det så skoen trykker? Jeg tror sjefsredaktør i BT, Trine Eilertsen, har skjønt noe av dette, i og med at hun hevder at ’forskningsmiljøene må fortelle hvorfor vi trenger dem’. Etter min mening bør formidling betraktes som en primæroppgave for ledere på ulike nivåer ved universitetet. Hvordan blir ledere gode sådanne? De må sette seg inn i hva forskerne driver med, se sammenhenger og synergier. Dette blant annet for å kunne gi råd til enkeltforskere og forskergrupper, slik at det blir et samspill dem imellom, og med samfunnet rundt. Gjør lederne denne delen godt, vil det være enkelt for dem å formidle hvilken forskning vi gjør, og hvorfor dette er interessant og livsviktig for vårt samfunn. Hvor ofte ser vi for eksempel i BT kronikker om forskning skrevet av instituttledere, fakultetsledere, universitetsledere, ledere ved Forskningsavdelingen og andre avdelinger ved UiB? Alt for sjelden, for å si det mildt. Det undrer meg ikke at politikere gjesper over å bli møtt med krav om midler til oppbevaring av gammel stein og bygging av restaurant.
Akk og ve, tenker ledere som leser dette. Vi er jo også nedlesset av arbeid. Her er et tips til frigjøring av ressurser; kutt ned på strategiarbeidet. Dette arbeidet, som etter hvert er blitt en tilnærmet kontinuerlig prosess ved universitetet, sliter på hele organisasjonen. All den tid prioriteringer ikke følges opp med midler er ikke arbeid med strategi- og handlingsplaner stort annet enn øvelser i retorikk og papirflytting. Eller kanskje strategidokumentene skal betraktes som målet i seg selv?