Det er flere innlegg som nå berører fordeling mellom individuell rett og plikt til forskning.
Vi vil videreføre linjen UiB har lagt seg på med en individuell forskningsrett! Spørsmålet som stilles av Lommerud, som er mangeårig styremedlem i Forskerforbundet, er det derfor ukomplisert å svare JA på.
I dette ligger imidlertid en klar forventning om at den enkelte har ansvar for å organisere sin egen tid, i forhold til å få utnyttet denne ressursen. Det ligger også en forventning om samvirke med kolleger og institutt/fakultet for å legge til rette for sammenhengende tid til forskning. Det påhviler også ledere å bidra til å legge til rette for at den enkelte får realisert sine muligheter til å forske, enten det defineres som en forskningsrett eller en forskningsplikt.
Sigmund Grønmo var i sin tid forkjemper for å innføre begrepet forskningsplikt, og utførte tidlig i sin rektorperiode et betydelig kartleggingsarbeid av tiden som medgår til undervisning ved UiB. Dette skulle resultere i en harmonisering blant fakultetene med tanke på tid til forskning, og”Strandbakken-utvalget” ble sendt fakultetene ”til inspirasjon”. Arbeidet ser imidlertid ut til å ha stanset opp, uten at vi kjenner årsaken til det.
Slik vi ser det er det helt naturlig å kreve en forskningsplikt av alle fast vitenskapelig ansatte, dersom den individuelle forskningsretten skal oppfattes helt bokstavelig.
Lommerud bruker et så sterkt ord som ”dødslinje” i forhold til å eventuelt ta bort den individuelle retten til ca 50 % fordeling mellom forskning og undervisning. Vi er enige i dette. Vi er også enige i det Lommerud sier om at det kan oppstå særskilte situasjoner, enten på et individuelt plan eller for institusjonen som helhet, som kan innebære behov for enkelte tilpassinger. Dette må imidlertid være unntak, slik Lommerud også indikerer.