Ved Universitetet i Bergen (UiB) har vi i år innført en ny ordning med generell driftsstøtte for forskning til hver enkelt av våre faste fulltids vitenskapelig ansatte som har minst ett publiseringspoeng per år de siste tre årene. Ordningen kommenteres i På Høyden av professorene Bjarne Stugu (6. mars) og Jan Petter Hansen (9. mars).
Både Stugu og Hansen omtaler de nye driftsmidlene som belønning for publikasjonspoeng. Det tyder på at de har misforstått hensikten med ordningen. De har kanskje ikke lest vårt innlegg om dette, som ble publisert 9. januar på rektoratets websider (http://www.uib.no/rektoratet/artikler/2012/01/ambisjon-for-alle-minst-ett-publiseringspoeng-per-aar). Derfor minner jeg om at den nye driftsstøtten ikke er å betrakte som belønningsmidler, men midler som skal støtte opp under en bedre utnytting av forskningstiden. Alle fulltidsansatte med 50 prosent forskningstid i 2012 som oppfyller minstekravet til publisering vil få samme beløp – 20 000 kroner. Dette kommer i tillegg til alle andre budsjettmidler som brukes til forskning, så vel prosjektmidler og driftsmidler som resultatmidler. Det kommer også i tillegg til det nye fellesløftet for fri prosjektstøtte, som vil gi våre fagmiljøer en betydelig økning av midlene til langsiktig grunnforskning. For våre fagmiljøer utgjør fellesløftet 126 millioner til fri prosjektstøtte for de kommende tre årene.
Ordningen med nye driftsmidler er inspirert av Fagerbergutvalgets forslag. Forutsetningen om aktiv publisering, slik Fagerbergutvalget foreslo, er en rimelig og fornuftig inngangsbillett til de ekstra driftsmidlene på 20 000 kroner. Med halvparten av arbeidstiden til forskning bør det være en ambisjon for alle å publisere eksempelvis minst en artikkel hvert år eller en bok hvert tredje år. Vi håper at både fellesløftet og de ekstra driftsmidlene kan styrke muligheten for å realisere denne ambisjonen.
Både Stugu og Hansen hevder at det er vanskeligere å oppnå ett publiseringspoeng per år for dem som publiserer sammen med andre medforfattere enn for dem som publiserer alene, fordi publiseringspoengene blir fordelt mellom alle medforfatterne. Verken Stugu eller Hansen nevner imidlertid at den enkeltes bidrag til en publikasjon vil være mindre som medforfatter sammen med andre enn som eneforfatter. Derfor vil det også jevnt over være slik at de som publiserer sammen med andre kan være medforfatter på et større antall publikasjoner per år enn de som publiserer alene. Ett publiseringspoeng kan oppnås ved å publisere en artikkel alene, men også ved for eksempel å publisere fire artikler sammen med tre andre medforfattere.
Uansett burde ett publiseringspoeng i gjennomsnitt per år være en rimelig forventning til alle som har 50 prosent forskningstid i full stilling ved universitetet – enten de publiserer alene eller sammen med medforfattere. I praksis viser det seg også at svært mange av dem som publiserer sammen med kolleger har betydelig mer enn ett publiseringspoeng per år. Det er heller ikke noe som tyder på at fakulteter med sterk tradisjon for medforfatterskap får systematisk mindre av de nye driftsmidlene enn fakulteter med sterkere tradisjon for eneforfatterskap.
Stugu og Hansen gjør et poeng av at den nye ordningen for driftsmidler vil gjøre det lønnsomt å unngå studenter og midlertidig ansatte som medforfattere – eller, som Hansen skriver: ”…man [kan] fristes til å publisere studentenes arbeid aleine.” Dette betrakter jeg som et helt irrelevant poeng. Hvem som skal være medforfatter på et arbeid, er ikke et spørsmål om hva som lønner seg økonomisk, men avgjøres ut fra hvor mange og hvem som faktisk har bidratt til publikasjonen. Hva som her menes med bidrag, er spesifisert i forskningsetiske standarder og internasjonale konvensjoner. Jeg har tillit til at vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Bergen følger disse prinsippene for medforfatterskap, slik at de verken inkluderer medforfattere som ikke har bidratt, eller ekskluderer medforfattere som har bidratt – ut fra hva som lønner seg økonomisk.
Avslutningsvis minner jeg også om at rektoratet er fullt klar over begrensningene ved tellekantsystemene, slik vi gav uttrykk for i ovennevnte innlegg 9. januar: ”Publiseringspoeng og siteringsindekser er viktige uttrykk for universitetsforskningens resultater, selv om resultatene også kommer til uttrykk på andre måter, og selv om det er store utfordringer knyttet til å telle publiseringspoeng på en slik måte at alle typer publikasjoner gir tilfredsstillende uttelling.”
I den nye ordningen med driftsmidler blir minstekravet til publiseringspoeng over en treårsperiode kun brukt som et enkelt kriterium på aktiv publisering og som forutsetning for å få de individuelle driftsmidlene for 2012. Derimot følger vi ikke opp Fagerbergutvalgets forslag om at to publiseringspoeng eller mer per år skulle føre til dobbelt så stort beløp til driftsmidler.
I løpet av året skal vi se nærmere på hvordan ordningen fungerer og vurdere om det kan være aktuelt å foreta justeringer av det nåværende opplegget.