Universitetsrektor Sigmund Grønmo diskuterte nylig i en kronikk samspillet mellom forskning og næringsliv. Grønmo ser her ut til å basere seg på at det eksisterer en motsetning mellom fri forskning på den ene siden og kommersiell utnyttels av forskningsresultater på den andre siden. På mange måter blir dette et svært tradisjonelt og i dagens virkelighet noe konstruert bilde. Særlig blir dette tydelig hvis man ser på hvordan norsk forskning og næringsliv i dag har utviklet et gjensidig og godt samarbeid som svært tydelig viser hvordan utviklingen av et kunnskapsbaseret næringsliv er helt avhengig av en sterk basis i norsk grunnforskning.
Norge er, som industri- og forskningsnasjon, en råvareleverandør og samtidig geografisk som et ensidig industristed. Parallellen mellom Norge i verden og Odda i Norge er dessverre altfor stor. Begge er i utkanten og når olja tar slutt og denne industrien flytter ut så bør vi ikke bare ha lagt grunnlaget, men allerede ha utviklet til internasjonalt konkurransedyktig nivå, flere industriklynger. Skal vi gjøre dette har vi grovt sagt to ytterligheter: vi kan skape eller vi kan kjøpe.
På en nasjonal skala må Norge gjøre det Kongsberg har gjort, og som Raufoss arbeider mot – vi må evne å gjennomføre en industriell omstilling fra ensidig industriavhengighet til å skape flere internasjonalt konkurransedyktig industriklynger. Selskaper som selger produkter med høyt innhold av teknologi utviklet av kompetente personer mot et internasjonalt marked i kommersiell konkurranse med andre er grunnlaget for fremtidig industrivekst i Norge. Internasjonalt konkurransedyktige klynger, gitt forutsetningene i Norge som et høykostland, har basis i en kombinasjon av internasjonalt banebrytende forskning som resulterer i teknologier som kan bli til produkter/tjenester i selskaper med et internasjonalt marked. Vi mener at Norge har mange av forutsetningene, men at det mangler en del på langsiktig organisering. Å skape industriselskaper tar ti-år, å skape levedyktige industrielle klynger tar generasjoner – dessverre ser ikke rammene ut til å være konstante i mer enn ca. 4 år, og da blir det for kortsiktig og veldig liten effekt.
Også forskningsmessig har Norge vært en råvareleverandør. Det er nok å nevne eksempler som GSM som ble ’oppfunnet’ ved SINTEF i Trondheim, internetspråket Java med sin basis i Simulaspråket fra Universitetet i Oslo, og genteknologirevolusjonen PCR som først ble beskrevet av forskere fra Universitet i Bergen. På den andre siden - disse teknologiene er i dag basis for store internasjonale industriklynger, og Norge leverte råvaren - forskningsresultater. Hva kan vi gjøre for å ha rammer hvor vi fremover kan utnytte slike resultater til industrialisering i Norge ?
Noen ønsker å gjøre forskerne mer kommersielle. Opphevelsen av ”lærerunntaket” i arbeidstakeroppfinnelsesloven i 2003 har resultert i et betydelig sterkere fokus på kommersiell utnyttelse av forskningsresultater både fra statens side og fra forskningsinstitusjonenes side. Lovendringen gav ikke bare institusjonene en rett til å kommersialisere, men også en plikt til å forvalte kommersialiserbare ideer på en forsvarlig måte på vegne av sine ansatte. Lovendringen har da også ført at det er blitt opprettet egne kommersialiseringsenheter (s.k. teknologioverførings-kontorer (TTO’er)) ved alle de seks norske universiteter. Vi håper disse enheter er kommet for å bli og kan utvikles og at det ikke skal gjennomføres palassrevolusjon ved neste politiske korsvei.
Forskerne selv ser ut til å være de eneste aktørene i kommersialiseringspyramiden som ikke har vist nevneverdig økt interesse for kommersialisering i kjølvannet av lovendringen. Dette er forøvrig helt i tråd med erfaringene etter en lignende lovendring i Danmark. Det er vår erfaring at mange, kanskje de fleste, forskere distanserer seg fra eventuell kommersiell utnyttelse av sine forskningsresultater. Dette ikke nødvendigvis fordi de har prinsipielle innvendinger, snarere fordi de som forskere opplever at denne aktiviteten vil ta verdifull tid fra deres egentlige virke – forskningsaktivitet og kunnskapsutvikling – og vi forstår dem veldig langt på vei. I vår betraktning mener vi at å legge til rette for grunnforskning på internasjonalt nivå er viktig både som sivilisasjonsprosjekt og for å fremme utvikling av en kunnskapsbasert norsk industri.
En viktig erfaring fra arbeid med kommersiell virksomhet basert på forskningsresultater er at det ikke er den anvendte forskningen, betalt med programstyrte forskningsmidler, som gir grunnlag for de kommersielt mest potente ideene slik man kanskje skulle tro. God anvendt forskning er grunnlaget for trinnvise forbedringer i industrielle problemstillinger. De ideene som har størst kommersielt potensiale kommer fra institusjoner med god grunnforskning. Dette har sammenheng med at grunnforskning i sin natur genererer ny kunnskap og overskridende oppdagelser, noe som igjen ofte leder til radikale innovasjoner med stort kommersielt potensial.
Forskningsrådet har etablert finansieringsordninger for etablerere og teknologiverifisering gjennom Forny som skal bidra til å gi forskere mulighet til å forfølge kommersialiserbare forskningsresultater. Utfordringen her er at de som er best på den ene eller den andre typen forskning sannsynligvis ikke er de samme som er gode på kommersiell utvikling. Kompetanse på kommersiell utvikling av vekstselskaper er en utfordring for Norge. Å gjøre forskerne på universiteter og høyskoler mer kommersielle blir som å gjøre bussjåfører mer interessert i botanikk – det blir feil når bussjåfører slutter å kjøre buss og kikker på blomstene i veikanten.
Vi tror imidlertid at forskersamfunnet etter hvert vil oppdage nytten av de nye mulighetene. En stadig økende andel av forskningsbevilgningene går til større styrte forskningsprogrammer som begrenser forskernes frihet. I en slik situasjon kan den tredjedelen av inntektene fra kommersialisering som blir tilbakeført til de enkelte forskningsmiljøer bli en viktig faktor for å finansiere fortsatt fri grunnforskning. Kommersiell utnyttelse av forskningsresultater kan derfor bli en kilde til å sikre fri grunnforskning.
Dermed ser det altså ut til at det paradoksalt nok kan være grunnlag for en strategisk allianse mellom grunnforskning og kommersialisering. En allianse der grunnforskningen bidrar med forskningsbaserte radikale innovasjoner, mens institusjonenes kommersialiseringsenheter og deres finansielle støttespillere bidrar til å skape inntekter som tilbakeføres til forskningsmiljøene der grunnlaget for inntektene skapes. Det kanskje beste eksemplet på dette samspillet finner vi ved Radiumhospitalet, der de radikale oppfinnelsene som i sin tid førte til etablering av et selskap for lysbasert behandling av hudkreft, har gitt grunnlag for en ressurssterk forskningsstiftelse som pløyer sine midler tilbake i grunnforskning av høy internasjonal kvalitet.
I 2006 blir endelig fire landsdekkende såkornfond for tidligfinansiering av forskningsbaserte selskaper operative. Disse skal investere nasjonalt og relativt bredt innenfor IKT (Oslo), Energi og Olje/Gass (Stavanger, Trondheim og Bergen), Marint og Materialer (Trondheim) og BioLifeScience (Bergen). Disse fondene har valgt et kommersielt ståsted – målet er konkurransedyktig avkastning til investorer og derfor ren kommersiell vurdering ifm investering. Ved å legge kommersielle betingelser til grunn for investering, også i tidlig fase, oppnåes en prioritert utvikling av de teknologier, produkter og tjenester som skal kunne konkurrere på et internasjonalt marked.
Skal vi bringe Norge fra å være råvareleverandør og et ensidig utkantsted, må vi være gode i hele kjeden – forskningen må være internasjonal, teknologi- og produktutvikling må effektiviseres, selskapsetablering og vekst må tilføres menneskelig kompetanse og kapasitet, investeringer må være kommersielle beslutninger og industri- og klyngeutvikling må være basert på konkurransedyktighet i et internasjonalt marked. Det er rammene for dette som eventuelt må diskuteres i et relevant tidsperspektiv av de som mener å ha noe konstruktivt å bidra med i diskusjonen omkring norsk næringsutvikling. Grunnlaget for det hele vil imidlertid måtte være kvalitativt fremragende forskningsmiljøer både innen grunnforskning og anvendt forskning og dermed at behovet for næringsmessig utvikling ikke brukes som argument for kutt i forskningsbbevilgningene.
En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 6. november 2006.