Fra galt til verre om sorg

“For meg må folk gjerne få være i sorg så lenge de vil, og så dypt nede som de bare vil og kan. Det blir virkelig opp til den enkelte.” Dette er et sitat fra Torill Christine Lindstrøms nest siste innlegg i På Høyden. Jeg har ikke kuttet noe. For meg lyder tonen i disse setningene respektløs i forhold til sørgende mennesker. Kanskje klinger de ikke respektløst i TCL’s ører? I så fall er det ingenting jeg kan gjøre med det. Vi befinner oss på ulike planeter.

Hva TCL i andre sammenhenger (“ALLTID”) har sagt og ment eller (“ALDRI”) har sagt og ment om sorgadferd, eller hva hun har lest om fariseerne og urkristendommen, vedkommer ikke mitt svar på det hun har gitt uttrykk for i På Høyden. Jeg forholdt meg til to små tekster, som etter min mening vitner om respektløshet og uvitenskapelig holdning til fenomenet sorg.

TCL har kommet med diverse oppfordringer til meg; jeg skal ikke plage På Høydens lesere med mer enn én: ”Si at: å gråte mest mulig, vil gjøre deg glad.” Svar: Dette er et fullkomment fjollet utsagn. Jeg gråter aldri for å bli glad, og jeg kjenner ingen andre som gjør det. For meg er gråt ufrivillig. Slik som latter, såfremt den ikke er stiv. Dersom TCL mener at sorg er en type adferd og at denne adferden har til hensikt å bli glad, så har hun et sorgbegrep som ikke dekker noe av det jeg forbinder med fenomenet sorg. Når hun assosierer ekstrem sorg med dronning Victorias evinnelige svarte fotside kjole, sier det meg en hel del om en epokes etikette, men ingenting om selve fenomenet.


Kjell R. Soleim

PS
Jeg kan anbefale Norsk riksmålsordbok for vanskelige ord og uttrykk.