Rapporten som universitetsstyret har fått servert kommer hovedsakelig på bakgrunn av Tilstandsrapport for høyere utdanning 2014. Den ble lagt fram av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i mai. Rapporten diskuterer en rekke heldige og uheldige utviklingstrekk i den så kalte UH-sektoren, blant dem ”frafallsproblematikken.” I rapporten diskuteres frafall i forbindelse med gjennomstrømming og ferdigstilling av grad på ”normert tid”: frafall viser her til studenter som, på ulike tidspunkt (3, 4 og 5 år) etter en påbegynt høyere utdanning, har forsvunnet fra utdanningssystemet uten å ferdigstille en grad (uavhengig av om student har skiftet studieretning eller lærested underveis). Her anlegges et systemisk perspektiv, og spørsmålet er ikke hvor lojale studentene er til Norges læresteder, men hvordan studentene beveger seg gjennom utdanningssystemet.
Rapporten som nå foreligger på universitetsstyrets bestilling anlegger et hermetisk perspektiv og benytter seg av helt andre frafallsbegrep. Her dreier det seg kun om to andre former for ”frafall”: studenter som bytter fagfelt ved Universitetet i Bergen og studenter som forlater utdanningsinstitusjonen. I KDs Tilstandsrapport omtales denne mobilitetsformen som ”studentflyt” heller enn ”frafall” – en rimelig begrepsmessig differensiering. UiB-rapporten er altså stum hva angår frafall ut av høyere utdanning – altså den formen for frafall som gjerne forbindes med begrepet frafall, og som antakeligvis ligger til grunn for På Høydens alarmisme i sakens anledning.
Det dramatiske oppslaget viser til andelen ”institusjonsfrafalne” blant studenter som begynte sine studier ved UiB mellom 2008 og 2011. Det vil si studenter som ikke har avsluttet en påbegynt grad innen 2014, og heller ikke er å finne som registrerte studenter ved UiB. Institusjonsfrafall innebærer altså ikke at de aktuelle studentene har forlatt høyere utdanning. Når en student ikke lenger er å finne i universitetets manntall kan det skyldes så mangt: studenten kan ha beholdt fagfeltet men skiftet lærested; studenten kan ha byttet både fagfelt og lærested; studenten kan ha tatt en pause fra høyere utdanning for å ta seg av noe annet, eller studenten kan ha forlatt høyere utdanning for godt. Sistnevnte kategori er nok den mest interessante, og det ser Kunnskapsdepartementet også ut til å mene. UiB-rapporten kan likevel ikke si oss noe som helst om dette frafallet: det differensieres ikke mellom ulike former for mobilitet inn, ut og innenfor universitets- og høyskolesektoren. Rapporten viser riktignok til en målsetning om ”lavere frafall på hver enkelt institusjon”, men det framstår som et svært underlig utgangspunkt. Sitter det virkelig noen i universitetsstyret eller Kunnskapsdepartementet og mener at studenter ikke bør flytte på seg? Hvorfor skal bordet fange, i så fall?
Hva så med programfrafallet, altså forflytning fra et program til et annet (enten ved samme eller nytt lærested)? I rapporten kan vi lese at størsteparten av frafallet skjer i tredje semester, og at det er stor variasjon i antallet studiepoeng avlagt før frafallet inntreffer. Er det skummelt? Et tenkelig case: I løpet av et studieår vil heltidsstudenten ha rukket å fullføre ex. phil, ex. fac og tretti fagspesifikke studiepoeng. De tretti første poengene er lett omsettelige, og de siste tretti kan i de fleste tilfeller innlemmes i en ny grad i form av ”frie studiepoeng”, en frihet som til dels er ment å inspirere til tverrfaglig fordypning. Dersom det ikke er mulig – for eksempel ved overgang til en rekke profesjonsstudier – har vi å gjøre med overproduksjon av ”døde” studiepoeng. Synd, men fordypning er likevel oppnådd? Kanskje. Problemet her angår selvsagt gjennomstrømming, men det er uklart nøyaktig hvordan de formene for ”frafall” som her diskuteres henger sammen med gjennomstrømming og fullføring, hvordan flyt bidrar til treghet i utdanningssystemet. At studenter benytter seg av muligheten til å flytte og å bytte kan like gjerne bidra til lavere frafall fra systemet totalt sett?
På Høydens journalist spør om ikke studentene selv må ta på seg en del av ansvaret for denne prekære situasjonen. Ansvar for hva da? Egen læring? Frafall er et problem, men UiB-rapporten lykkes ikke i å skille problematiske fra uproblematiske og dertil sunne former for mobilitet – ei heller i å problematisere den adferden som på mangelfullt vis faktisk observeres. Rapporten gir oss få holdepunkter, og i hvert fall ikke grunnlag for å be om en framtidig omlegging av finansieringssystemet for å få bukt med ”problemet”, slik konstituert universitetsdirektør gjør. For meg blir spørsmålet dette: Bør universitetet sørge for økt lojalitet til lærestedet og opprinnelige programopptak (som like gjerne kan gjøres på bakgrunn av studentens andre eller tredjevalg), eller bør det legges til rette for at studentene skal finne seg vel til rette i et høyere utdanningssystem?
