Det er en uttalt målsetting for UiB at kontakten mellom universitet og arbeidsliv skal styrkes. Universitetet har behov for å gjøre sin kompetanse mer synlig.
Arbeidslivet har behov for fagkunnskap og kvalifiserte medarbeidere. Det er etter hvert flere eksempler på fruktbart samarbeid mellom universitetet og bedrifter om forskning og kommersialisering av forskningsresultater. Denne utviklingen vil trolig bare øke, til gjensidig nytte for begge parter.
Men økt kontakt med arbeidslivet bør også gjelde utdanning. Universitetet utdanner personer som skal bli yrkesutøvere, innen næringsliv, forskning, utdanning, helse, offentlig forvaltning, etc. Det handler om gode kandidater (og forskere og undervisere) som et samfunn i endring har bruk for. Tradisjonelt er det profesjonsutdanningene som står for det utøvende perspektivet. Utviklingen i samfunnet gjør at et slikt perspektiv i økende grad tvinger seg fram også i de frie studiene:
Rekkefølgen ”først utdanning, så jobb” er mindre markert enn før. Endringene i samfunnet gjør at jobbene endres, eller at en bytter jobb flere ganger i løpet av karrieren. Kunnskap tilegnet gjennom utdanning må hele tiden kompletteres med utvikling av ny kunnskap; dvs. læring i praksis og i samvirke mellom ulike kunnskapsområder. Skillet mellom læring i utdanning og læring i jobb viskes ut til fordel for læring i et livsløpsperspektiv.
Grunnlaget for å få jobb er den faglige kvalifiseringen som universitetsutdanning gir. Likevel: Fagkunnskap dokumentert gjennom vitnemål eller avhandlinger er ikke nok. Å være yrkesutøver handler også om personlige forutsetninger for innsats og utvikling. Arbeidslivet behøver i økende grad personer som er forandringsdyktige og kreative, som kan overskue helheter, som kan samarbeide, arbeide i team, ofte tverrfaglig og i møte med kunnskapsområder utenfor ens eget. For den enkelte handler det om å prestere, presentere, lytte og vurdere. Kommunikasjon er essensielt. Og en skal fatte beslutninger, ta ansvar på nye måter, underordne seg lederskap eller selv lede andre. En skal være lojal overfor arbeidsgiver og samtidig ha et selvstendig blikk for nye løsninger. Etisk refleksjon er også sentralt. Og hele tiden skal en lære: Fagkunnskap og metoder en har tilegnet seg i studiet skal anvendes på nye områder og i nye sammenhenger. Å være yrkesutøver er å være menneske i stadig skiftende situasjoner, noe som krever både faglig kunnskap og menneskelige ressurser.
Det er denne virkeligheten studentene møter. De skal konkurrere om jobber og være attraktive for arbeidsgivere. Hvordan ruste seg til det? Her må universitetet tenke langsiktig. Gode kandidater gir fornøyde arbeidsgivere, som igjen gir større etterspørsel etter kandidater fra universitetet. En av nøklene her er en økt fokusering også på de menneskelige aspektene som spiller inn i forbindelse med jobb og yrkesutøvelse.
Dette peker mot et utvidet og mer helhetlig syn på læring ved universitetet og inviterer til en helhetstenkning omkring universitetets oppgave som leverandør av høyt kvalifiserte yrkesutøvere i samfunnet. Så kan en spørre: Skal universitetet bry seg med det? Er ikke universitetets oppgave å drive fagutdanning på høyest mulig nivå, og så er overgangen til jobb og karriere studentenes (og arbeidslivets?) egen sak?
Det vil det nok være ulike oppfatninger om. Tendensen både nasjonalt og internasjonalt går i retning av økt fokus på forbindelsen mellom studium og jobb og hva slags kompetanser kandidater bør ha som skal ut i arbeidslivet. Opprettelsen av Karriesentre ved universiteter og høgskoler illustrerer dette. Et av de strategiske målene i EU’s Lisboa-strategi fram mot år 2010 er ”å åpne utdannings- og opplæringssystemene mot omverdenen for å fremme utdanning som svarer til behov i arbeidslivet og samfunnet.” Bakgrunnen er, som det heter, at kunnskapssamfunnet stiller nye kompetansekrav og innebærer endrede læringsmønstre. Særlig viser en da til den teknologiske revolusjonen og at det i økende grad blir mulig å studere når en vil og hvor en vil, og at neste generasjons studenter vil ha et helt annet forhold til kommunikasjonsteknologien enn de fleste av oss som i dag arbeider ved universitetet.
Dette faller sammen med at de siste ti-årene har åpnet for en videre oppfatning av begrepet kunnskap. Kunnskap innbefatter også kunnskap som ikke fullt ut kan uttrykkes i ord eller tegn (også kalt taus kunnskap). Hvordan forholder universitetet seg til det? Spørsmålet er påtrengende – fordi den yrkesutøvelse som universitetet utdanner for, i en ikke uvesentlig grad er fundert på kunnskap som er taus. Et aspekt ved dette er at læring av utøvelse essensielt skjer gjennom erfaring, gjennom praksis og refleksjon over praksis – hvor forbilder og eksempler står sentralt, og hvor teoriens funksjon er å gi impulser til handling og bidra til perspektivering. (Ved UiB har filosofen Kjell S. Johannessen levert banebrytende bidrag til en ny forståelse av kunnskapenes natur, noe av dette er oppsummert her.)
Dette betyr kort og godt at skal en drive utdanning som forbereder for yrkesutøvelse – så må det også gis muligheter for erfaring med yrkesutøvelse. Det må legges inn praksis i utdanningen. Dette etterlyses både av studentene og av arbeidslivet (NHO). Universitetet i Oslo har slike studietilbud. Ved NTNU er det obligatorisk. UiB kan – om en vil - også få det:
På oppdrag fra Universitetsdirektøren ble det i 2005/2006 utredet et studietilbud til viderekomne studenter og kandidater fra flere fakulteter – foreløpig kalt Yrkesforberedende seminar. Hensikten med studiet er å forberede studentene for yrkeslivet. Studiet har praksisperioder i arbeidslivet og er sentrert rundt et oppdrag som studentene utfører inndelt i tverrfaglige team. Oppdragsgiver er en ekstern virksomhet (bedrift, organisasjon, etat). På nettstedet for dette studiet (klikk her) finnes nærmere informasjon med studieplan, innstilling, begrunnelser, faglig bakgrunn, brosjyrer og lenker.
En referansegruppe oppnevnt av Universitetsdirektøren med representanter fra SV-, HF- og Mat.nat.-fakultetene, Det psykologiske fakultet, Utdanningsavdelingen og Karrieresenteret uttalte høsten 2005 at ”.. det er både ønskelig og et reelt behov for et opplæringstilbud av denne type ved vårt universitet”. Forslaget om opprettelse har vært ute til høring (2006). Fakultetene sett under ett ser behovet og støtter forslaget. Bergen Næringsråd ser positivt på studiet og vil bistå i å skaffe praksisplasser.
Likevel har ikke studiet kommet i gang. Det kan ha med ressurser å gjøre – og at dette er tverrfaglig, og tverrfakultært. Et fakultet påtar seg nødig forpliktelser på vegne av de øvrige fakultetene, eller UiB som helhet? Men et studium som dette ”ligger i tiden”. Mange er interessert, både ved og utenfor universitetet.
Hvem tar utfordringen - og skaffer seg den fjær i hatten det vil være å bidra til at UiB får et nytt og fremtidsrettet studietilbud med fokus på jobb; bygd på nye, utfordrende og jobbrelevante arbeidsmåter? Her er det åpent for samarbeid med ulike fagmiljøer, med Karrieresenteret og med arbeidslivet. Det gjelder å komme i gang.