La meg først takke Orm Øverland for at han har reagert på oppslaget i På Høyden 4. juni. Det er viktig at vi får i gang en diskusjon om hvordan vi kan forbedre forskerutdanningen ved HF, også slik at de fleste klarer å fullføre avhandlingen innen rimelig tid. Uten diskusjon kommer vi ikke videre, og uten at noen forsøker å tenke nytt, blir alt ved det gamle. Og Øverland og jeg er enige om at vi har et problem.
I innlegget på seminaret som lå til grunn for oppslaget i På Høyden, tok jeg utgangspunkt i at for få stipendiater fullfører på normert eller tilnærmet normert tid. Dette har lenge vært et problem ved HF, og på tross av at det har vært arbeidet med dette i i hvert fall 15 år, har det ikke blitt gjort så veldig stor framgang. Da nytter det etter min mening ikke å sette inn mer av det samme, nemlig mer moralistisk masing om at veiledere og studenter må jobbe hardere, jf. Øverlands avsluttende avsnitt. Da må vi spørre oss om det ikke er mer dyptgående strukturelle forhold som blokkerer.
Oppslaget i På Høyden refererte bare ett av to hovedpoeng i innlegget mitt. Det andre kommer jeg tilbake til nedenfor. Når det gjelder stipendiatenes forskningsfrihet, synes jeg Øverland maler et dystert og ikke så lite fortegnet bilde av fagmiljøene ved fakultetet når han tror at veiledere og forskningsmiljøer vil reprodusere seg selv dersom en gjennomdiskutert versjon av mine tanker settes ut i livet. Jeg kunne sikkert uttrykt meg mer nyansert, men jeg understreket at prosjektene må utvikles i et samarbeid mellom student og forskningsmiljø/veileder. At dette med nødvendighet skulle måtte bety at et godt fagmiljø ikke vil være åpne for nye og dristige tanker fra studentenes side, og følgelig ikke vil være med å på utvikle slike til et godt prosjekt, er jeg ikke i stand til å se. Det er vel snarere her de gode forskningsmiljøene kan skilles fra de dårlige. Det vi må diskutere om vi er tjent med, er et system der studenten i prinsippet - men ikke alltid i praksis - velger sitt emne og utformer sitt prosjekt selv.
Det andre og viktigste poenget i seminarinnlegget mitt kan knyttes til dette. For at studenter som ønsker å søke stipend, skal kunne utvikle et best mulig prosjekt, må de være best mulig teoretisk skolert. Dette gjelder enten de søker alene eller i samarbeid med en veileder eller et forskningsmiljø. Øverland forteller selv hvordan han ved Yale arbeidet i to år med kurs før avhandlingsprosjektet kunne legges fram til godkjenning. Hvis vi sammenlikner dette med vårt system, og ser mastergradsløpet på to år og doktorgradsløpet på tre år i sammenheng, er bare tre av de til sammen ti semestrene avsatt til kurs. To av disse utgjør normalt første delen av mastergraden, der de fleste studentene innenfor vår HF-kultur neppe har begynt å tenke doktorgrad og der kursene, i hvert fall i det fagmiljøet jeg hører til, gis som felleskurs for 200- og 300-nivået. Resten av tida går med til å skrive - først masteravhandling og deretter doktoravhandling. Jeg vet naturligvis at en lærer mye i løpet av en skriveprosess, men sett i dette perspektivet er det god grunn til å stille spørsmålet om den teoretiske skoleringen knyttet til forskerutdanningen får stor nok vekt.
(Jeg vet at dette systemet er generelt for hele universitetet, men det kan kanskje tenkes at dette blir et større problem når vi knytter det til HF-miljøenes sterke tradisjon for metodepluralisme og individuelle prosjekter.) I innlegget mitt avsluttet jeg diskusjonen av dette momentet med å spørre om vi på samme måte som vi har innført en integrert lærerutdanning, kanskje også bør tenke på å innføre en integrert femårig forskerutdanning som omfatter både master- og doktorgradsnivå, med bare én avhandling. Det vil kunne gi rom for en styrking av kursdelen og derved av forskerutdanningen som helhet.
Og her kan vi bokstavelig talt gå tilbake til start, nemlig stipendiatenes forskningsfrihet. Dersom startgrunnlaget er for dårlig, blir friheten til selv å utvikle et godt prosjekt i enda større grad en potensielt lite fruktbar frihet, og mulighetene for å komme i land med en god avhandling mindre enn de kunne ha vært. Jeg er enig med Orm Øverland i at målet med forskerutdanningen må være å utdanne uavhengige og fritt-tenkende forskere. Men vi når ikke det målet ved å late som om forskerutdanning ikke er utdanning, og som om studentene kan nå dette nivået bare ved å skrive en prosjektbeskrivelse alene og ellers ha en god samtalepartner i veilederen.