I BT har vi i de siste dagene kunnet lese om de midlertidig ansatte forskernes arbeidssituasjon. Etter at disputasen vel er overstått og festtalene stilnet, bråvåkner mange til en virkelighet preget av beinhard
konkurranse om eksterne prosjektmidler, midlertidige ansettelsesforhold, og svært begrensede muligheter til planlegging av karriere og privatliv. Dette er for så vidt ingen nyhet – situasjonen ble grundig beskrevet i Lausungeaksjonens grasrotmelding ”En framtid i forskning” i fjor. Mange opplever at akademia ikke har plass til dem og at omverden ikke er særlig interessert i deres forskerkompetanse - og etter som årene går fremstår et liv utenfor forskningen stadig mer fristende.
Dette er selvsagt en uholdbar situasjon - både for den enkelte, som har
investert mange år av sitt yrkesaktive liv på en forskerutdanning, og for samfunnet, som har investert betydelige midler til denne utdanningen i form av lønn til stipendiatene, driftsmidler og veiledning.
”Vi må sørge for at vi ikke har så mange midlertidige forskerstillinger” sier Grønmo til BT, og forsikrer at UIB fører en ”restriktiv politikk”.
Det høres kanskje vel og bra ut at folk skal få slippe å være midlertidig ansatt i årevis, men dette er ingen løsning på det underliggende problemet.
De siste årene har vi hørt en lang rekke statsråder uttale seg om viktigheten av økt rekruttering til forskning og spesielt behovet for flere stipendiatstillinger. Dette er et løfte som faktisk er blitt holdt: Vi har hatt en formidabel vekst i stipendiatstillinger de siste årene - i 2008 ble det uteksaminert en stipendiat for hver tredje fast vitenskaplig ansatt ved UIB. Det er en økning på 40% bare siden 2004, og det er nå nesten like mange stipendiater ved UiB som alle førsteamanuensene og professorene til sammen.
Stipendiatbølgen har slått inn i ulike fagmiljøer på UIB til forskjellig tid. Ved Institutt for Biologi (BIO) var vi tidlig ute, og vi utdanner nå ca. 20 stipendiater i året – mens vi i bestefall ansetter 1 – 2 førsteamanuenser eller professorer årlig. Disse nyansatte fyller ikke rommet etter de som av ulike årsaker går av – det blir altså stadig færre faste stillinger å konkurrere om. Tallene taler for seg selv; selv den mest
optimistiske vil måtte innse at de aller, aller fleste av våre stipendiater aldri vil kunne oppnå faste vitenskaplige stillinger ved BIO.
Doktorgradsutdanningen vår er med andre ord gått fra å være en metode for intern rekruttering til å bli – nettopp – en utdannelse.
Dersom en mener at det er en god investering for den enkelte og for samfunnet at doktorgradsutdanningen for de fleste faktisk leder fram til en karriere som forsker, blir spørsmålet da hvordan vi kan legge til rette for at flere får mulighet til å fortsette med forskning – og da aller helst i Bergen.
Grønmos ”restriktive politikk” bidrar slett ikke til å gi flere denne muligheten, men tvert i mot til å presse ut også dem som tross alt har pågangsmot nok til ikke å gi seg frivillig. Reed og Nordtveit’s viserektor for utdanning og rekruttering, Lise Øvreås (På Høyden 26.03) vet åpenbart bedre hvor skoen trykker: hun påpeker at for å kunne bygge opp og videreutvikle robuste fagmiljøer og legge til rette for forutsigbare forskerkarrierer her i Bergensregionen trenger vi samarbeid med randsonen.
Vi trenger særlig at UNIFOB og CMI, men også andre lokale forskningsinstitusjoner, legger sine faglige prioriteringer tett opp til de fagområdene hvor UIB er sterke. På den måten kan vi bidra med rekruttering til disse miljøene, det skapes alternative arbeidsplasser for våre kandidater, og UIB og randsonen kan ha gjensidig nytte av hverandre som faglige samarbeidspartnere. Noen av de forskningsfeltene hvor UIB markerer seg internasjonalt kjennetegnes nettopp av nært samarbeid med en sterk lokal randsone.
Min første stipendiat disputerer førstkommende tirsdag. Jeg er selvsagt glad og stolt, men kanskje fremfor alt lettet: Hun har allerede fått jobb, som postdok finansiert av et av NFR’s prestisjefylte frie forskningsprogrammer. Hun skal jobbe på Unifob Global, hvor kommer hun inn i et nytt og faglig sterkt forskningsfellesskap – samtidig som forbindelsene til miljøet på BIO opprettholdes. Den eneste skyen på den
postdoktorale himmel er en viss usikkerhet omkring Unifob Globalsframtid. Signaler fra den sittende universitetsledelse om at Unifob ikke skal konkurrere med UIB på ”våre” enemerker får mange institutter til å
avvikle samarbeid med Unifob-avdelingene. Konsekvensen kan bli at Unifob trekker seg vekk fra UIB’s faglige satsingsområder. Dette er en utvikling vi ikke trenger dersom vi ønsker at min stipendiat og hennes likesinnede skal ha jobbmuligheter i Bergensregionen i framtiden.
Ingen av de to rektorlagene har noen enkel løsning på den akademiske rekrutteringskrisen, men jeg opplever at Reed og hans lag her - som i flere andre saker som har vært oppe i valgkampen - har en langt bedre forståelse av hvor skoen faktisk trykker. Noe som selvsagt er et helt nødvendig første skritt mot en løsning.
Hvis du selv er fristet av forskning – eller hvis du bare som meg er interessert i at de som er det skal få en mulighet til å forbli forskere i Bergen – stem Reed.
Godt valg.