Dersom hensikten er å låse fast humanistisk forskning til de nåværende professorers emner og metoder, er Gjert Kristoffersens forslag om at bare de som vil passe inn i veiledermiljøets interessesfære selvfølgelig glimrende. Da vil vi slippe å måtte forholde oss til nye tanker og nye forskningsområder. Alle vil med flid kunne oppfinne mer krutt.
Mine erfaringer forteller meg at stipendiaten og stipendiatens forskning må være fri.
Hadde ikke mine to veiledere ved Universitetet i Oslo og ved Yale University overtalt meg til å ta en forskerutdanning, ville jeg ikke kunnet se tilbake på en universitets karriere. Det de imidlertid ikke forsøkte å fortelle meg var å forske i deres forskningsområder eller med deres metoder. Der søkte jeg meg fram på egen hånd men med mye oppmuntring og gode råd underveis.
Ved Yale Graduate School var opptak på grunnlag av tidligere resultater; ingen ble spurt om avhandlingsprosjekt. Prosjektet kunne ta form i løpet av de to år med ”course work” og prosjektutkastet skulle ikke legges fram til godkjenning før etter en omfattende eksamen. Da var det aldri snakk om å måtte innpasses i en veileders program.
Det var ikke et middelmådig universitet jeg fikk gå på.
Som veileder har jeg selv aldri fortalt en kandidat eller stipendiat hva han eller hun skulle forske i. Ideen til et fruktbart emne er en vesentlig del av utviklingen som forsker. Ideen må komme innenfra og ikke være et pålegg utenfra. Jeg har lært om nye og for meg ukjente forskningsområder og forskningsmetoder av mine doktorgradskandidater. Om de også har lært av min veiledning, er ikke jeg den rette til å fortelle.
Men jeg kan fortelle at min gode kollega Gjert Kristoffersens forskerutdanningsmodell vil være døden for humanistisk forskning ved Universitetet i Bergen. Regelen må være at stipendiene er frie – slik stipendiatene må være frie.
Denne friheten er selvfølgelig en frihet til å arbeide hardt og målrettet. Fullføring av prosjekt innen de gitte tidsrammer bør være vesentlig for vurdering av sluttresultatet. Ingen er tjent med forskere som ikke avslutter sine prosjekter i rimelig tid.