Grønmo har gjort Kvalitetsreformen til et tilbakevendende tema i diskusjonen omkring rektorvalget. I omtalen av dette temaet har han kommet med uttalelser som har gjort enkelte så usikre når det gjelder flere sider ved reformen at de har henvendt seg til meg for å undersøke saken. To spørsmål har gått igjen, og de vil jeg belyse her slik at Grønmo kan få anledning til å kommentere dem hvis han ønsker det.
1) Spørsmål: Er det riktig at det evalueringssystemet som utdannings- og undervisningsvirksomheten ved UiB nå er underlagt, er innført av dagens ledelse og kan fjernes av Rektor og Universitetsstyret allerede til høsten? (Dette vil spare oss for mye ”byråkrati” og frigjøre tid som kan brukes til forskning.)
Svar: Svaret er NEI! Evalueringssystemet ved UiB er etablert for å tilfredsstille Utdannings- og forskningsdepartementets forskrift av 02.01.03 som fastsetter følgende krav til institusjonene:
1. Institusjoner under lov om universiteter og høgskoler og private høyskoler som er akkreditert etter lov om private høyskoler § 10a, skal ha systemer som tilfredsstillende dokumenterer kvalitetssikringsarbeidet og kan avdekke sviktende kvalitet.
2. Kvalitetssikringssystemet skal omfatte alle prosesser som har betydning for studiekvaliteten, fra informasjon overfor mulige søkere til avslutning av studiet. Rutiner for studentevaluering av undervisningen, selvevaluering og institusjonens oppfølging av evalueringer, dokumentasjon av institusjonens arbeid med læringsmiljøet, samt rutiner for kvalitetssikring av nye studietilbud, skal inngå.
3. Institusjonene skal ha rutiner som sikrer kontinuerlige forbedringer av systemet.
4. Organet fastsetter, i samråd med sektoren, kriterier som kvalitetssikringssystemet skal evalueres i forhold til.
Kriteriene som er omtalt i 4. ledd, ble vedtatt i 10 punkter av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) 5. mai 2003. Hensikten med disse kriteriene er å klargjøre hva som vektlegges ved evaluering av utdanningsinstitusjonenes kvalitetssikringssystemer. I NOKUTs språkdrakt heter det som følger:
”Ved evaluering av kvalitetssikringssystemet vil det bli lagt vekt på at systemet omfatter:
1. klargjøring av hvordan arbeidet med studiekvalitet inngår som en del av institusjonens strategiske arbeid
2. institusjonens definerte mål for kvalitetsarbeidet
3. forankring av kvalitetsarbeidet i ledelsen på alle nivå i organisasjonen
4. organisering av kvalitetsarbeidet i rutiner og tiltak som sikrer bred medvirkning, med definerte ansvarsforhold og myndighetsfordeling for de ulike ledd i arbeidet
5. innhenting og behandling av data og informasjon fra evalueringer som er nødvendig for å gi tilfredsstillende vurderinger av kvaliteten i alle studieenheter, og akkumulert på overordnede nivå i institusjonen
6. analyse av informasjonen og vurdering av måloppnåelse i kvalitetsarbeidet
7. bruk av resultatene fra kvalitetsarbeidet som grunnlag for beslutninger og tiltak, med sikte på å sikre og videreutvikle studiekvaliteten
8. klargjøring av hvordan kvalitetsarbeidet bidrar til ressursstyring og prioriteringer ved institusjonen (menneskelig ressurser, infrastruktur, service)
9. studentenes aktive medvirkning i kvalitetsarbeidet og fokus på det totale læringsmiljøet
10. en årlig rapport om kvalitetsarbeidet til institusjonens styre, som gir en helhetlig og overordnet vurdering av studiekvaliteten ved institusjonen og oversikt over opplegg og tiltak i kvalitetsarbeidet.”
Med dette og andre NOKUT-dokumenter som underlag, ble evalueringssystemet ved UiB utviklet gjennom en lang prosess som involverte alle berørte parter og alle fakulteter. Systemets hensikt, oppbygning og dynamikk er kort beskrevet i det følgende:
Et uttrykk for dette kollektive ansvaret er de systematiske tiltakene universitetet har satt i verk for å holde øye med og forbedre kvaliteten på undervisningen og studietilbudene. Bærebjelken i opplegget er regelmessige og systematiske evalueringer på emnenivå og studieprogramnivå der bidrag fra både studenter og lærere spiller en helt sentral rolle. Emneevalueringene, som skal omfatte minst en tredjedel av de emnene som blir gitt på universitetet til enhver tid, fokuserer på opplegget for og gjennomføringen av undervisningen i det enkelte emne og skal vurdere om framdrift og læringsutbytte er i samsvar med de mål som er satt. Programevalueringene, som skal gjennomføres minst hvert fjerde år, har et videre perspektiv og skal bl.a. vurdere studieprogrammene med hensyn på faglig nivå, intern sammenheng, faglig bredde og ressursbruk, i tillegg til relevans i forhold til samfunnets behov. Begge formene for evaluering skal munne ut i en skriftlig rapport med forslag til tiltak som kan bidra til forbedring og videreutvikling av studiekvaliteten.
På grunnlag av disse rapportene skal det så etter hvert studieår utarbeides en melding om utdanningen ved hvert fakultet. Disse meldingene skal bl.a. gi en samlet vurdering av undervisningen og studietilbudet ved fakultetene, gjøre rede for tiltak som har vært satt i verk for å forbedre kvaliteten på utdanningstilbudet, vurdere eksamensresultater, frafall og bruk av karakterskalaen, og klargjøre hvordan prioriteringen av ressurser har blitt påvirket av de forhold evalueringen har avdekket.
Meldingene fra fakultetene vil være viktige grunnlagsdokumenter når utdanningsmeldingen for hele universitetet blir utarbeidet. Denne rapporten skal gi en samlet og overordnet vurdering av studiekvaliteten ved universitetet og inneholde en oversikt over og en analyse av tiltak som har vært satt ut i livet for å forbedre læringsmiljøet og utdanningskvaliteten. Utdanningsmeldingen skal behandles av universitetsstyret, og dette dokumentet vil være viktig for styrets drøfting av strategiske satsinger på utdanningssektoren.
Det nye systemet for evaluering og rapportering vil gi de data og dokumenter myndighetene er ute etter, men for universitetet er det like viktig at systemet gjør at hele institusjonen – studenter, lærere, administrasjon og styringsorganer – må forholde seg til spørsmål vedrørende kvalitet av undervisning og utdanning på en ny og mer forpliktende måte enn før. Kvalitetsbrist blir ikke lenger en ”privatsak”, og det samme gjelder god undervisningspraksis og vellykkede utdanningsopplegg. Dermed er grunnlaget lagt for at de nye rapporteringskravene vil bidra til større åpenhet om og interesse for spørsmål og utfordringer vedrørende utdanningskvalitet og læringsutbytte, slik at det på sikt kan tenkes at de nye evaluerings- og rapporteringsrutinene blir viktige hjelpemidler i arbeidet med studiekvalitet på alle nivå på universitetet.
2) Spørsmål: Kan vi kvitte oss med Kvalitetsreformen hvis vi ønsker det?
Svar: Svaret et NEI. Reformen er vedtatt av Stortinget, og en avvikling vil kreve et nytt Stortingsvedtak.
Det som ikke er vedtatt av Stortinget, er hvordan reformen rent praktisk skal settes ut i livet (se debattinnlegg av professor Arild Raaheim i BT 8. april). I alle fagmiljø er utfordringen å avpasse undervisningsopplegget med de tilgjengelige ressursene, og det er slett ikke alltid enkelt. Derfor vil undervisningsoppleggene bli forskjellige i de ulike fagmiljøene, og av samme grunn vil det være helt på sin plass at oppleggene vil endre seg over tid.
På denne bakgrunn er det derfor slett ikke riktig når Grønmo sier at hvis han blir valgt til rektor, har vi ”fått bukt med kvalitetsreformen” etter 2 år.