Jeg vil gjerne spørre de to rektorkandidatene om de vil videreføre den egenerklæringen fra UiB sin side som sikrer at de faglig ansatte har en individuell rett og plikt til å drive forskning i om lag halvparten av arbeidstiden sin.
Mange ansatte ved universitetene tar det som en selvfølge at de har kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger, men staten sa for noen år tilbake opp det dokumentet (et vedlegg til en særavtale om de ansattes arbeidstid) som sikret forskningstiden som en individuell rettighet.
Nå er det tvert imot slik at forskningsressursen er en kollektiv ressurs – som kan fordeles på de ansatte for eksempel ut fra strategiske hensyn. Det er altså lov å drive deler av universitetet med lektorer uten særlig forskningstid, mens overskuddet som genereres brukes til forskning i andre miljøer.
Denne saken dreier seg ikke om ansatte som ikke oppfyller forskningsplikten – det har alltid vært lov å gi ekstra oppgaver til folk som ikke forsker – spørsmålet her er om man skal skjevdele forskningstiden etter strategiske hensyn?
Flere av institusjonene i sektoren har avgitt egenerklæringer om at de ikke akter å bruke slike muligheter, men i stedet ha forskningsbasert undervisning i alle miljøer (kanskje med noen få spesifiserte unntak, som ex phil). Dette gjelder for eksempel Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og Norges Handelshøyskole. De institusjonene som har en stor ”høyskoledel” i seg, som Stavanger og det sammenslåtte universitetet i Tromsø, har ikke forpliktet seg på denne måten (naturlig nok), og det tror jeg heller ikke NTNU har.
Selv mener jeg det er en dødslinje hvis en går vekk fra den typen garanti UiB nå gir sine ansatte – en kan risikere å tape stort både når det gjelder rekruttering av dyktige ansatte og av studenter.
Så spørsmålet er nærmest et ja/nei spørsmål: Står Grønmo og Reed fast på den egenerklæringen UiB har avgitt, som sikrer – etter at en viss prosent til administrasjon er trukket fra – at arbeidstiden skal deles likt mellom forskning og undervisning?