Guldslottet som henger i luften

UIB-magasinet beretter hva kollegene bedriver rundt om på Universitetet. Og la det være sagt: Virksomheten med å sqeeze de siste oljedråpene ut under tykke bergartspakker nede i havdypet eller, den motsatte ytterlighet, å klarlegge detaljene i cellekjernens oppbygning, la det være sagt at det er spennende og imponerende lesning.

Og så går man tilbake til sit førkrigs binokularmikroskop, til å klistre flattrykte planter opp på kartongark, eller stikke insekter opp på lange tynne nåler i en kasse. Egentlig ikke særlig gloriøst, veldig vanskelig å vekke interesse for i de kretser der gullet sitter. Og, jo nærmere man kommer rikdommens kilder, desto vanskeligere blir det.

Så kommer den dag det blir oppdaget et bestand av en underlig plante: er det noen som dyrker hasj eller opium her, eller er det bare alminnelig ugress? Da er det bra å ha en gammeldags botaniker å ty til, en som ennu kjenner planter. En eller annen parasitt lager ugreie i oppdrettet; hva er det for noe, finnes en zoolog som vet om slikt?

Litt værre blir det når en av de fine forskerne ikke har hatt noen anelse om hvilken organisme han/hun har arbeidet med, eller en moderne oppdradd miljøkonsulent feilbestemmer en art og trekker bakvendte konklusjoner av det. Når de så ikke har lagt referansemateriale i dette latterlige gammeldagse herbariet, ja så står man der.

I begeistringens og beundringens rus er det lett å glemme at vi alle arbeider på det grundlag som generasjoner og atter generasjoner av forgjengere har skapt, og at dette grundlaget fremdeles er relevant. Det er kanskje ikke så veldig spennende å opprettholde denne viten (at det også på dette felt gjøres noen små fremskritt innimellom, overses lett), men det er dog den grundvolden vi alle bygger på enten vi er oppmerksomme på det eller ei. Et hus må ha en grundmur, en solid grundmur, ellers raser det sammen. Det er bare i eventyrets verden husene henger i luften, med skatter og prinsesser og det hele. I virkelighetens / vitenskapens verden må nok husene tuftes på solidere grundlag, hva de nu ellers måtte inneholde.

Nu skriver jeg ikke dette fordi jeg misunner kollegene de store bevilgninger de kan glede seg over - de gjør sikkert god nytte for dem. Men det er fare for at det i en enten/eller-situasjon vil kunne gå ut over det vi andre trenger for også å kunne opprettholde og drive vår forskning og - ikke minst! - kunne gi våre studenter den første, livsviktige innføring i vitenskapens verden. Vi må ikke glemme at en av Universitetets hovedoppgaver er å utdanne lærere for den høyere skole. Naturligvis skal også de bringes frem til kunnskapsfronten, men allikevel faller det meste av deres virke på et adskillig mere jordnært plan. Det er først og fremst det de skal forberede seg til. Sulteforede institutter er ingen god grobund hverken for dem som skal ut i samfundet eller dem som skal videre i vitenskapen.