I “På Høyden”, 10. oktober, uttaler Magne Mæle ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse, at barn bidrar til “å skape et unikt omsorgsmiljø for seg selv gjennom den måten de påvirker foreldrene sine på”. Genetiske disposisjoner trekkes inn som underliggende årsak til de “problemer” som dukker opp i barna.
Nå har imidlertid ikke molekylærgenetikken identifisert gener for psykisk uhelse eller adferdsproblemer. Tvilling- og adopsjonsstudier, som det ofte henvises til, har vist seg å kunne fortolkes på rent miljømessig grunnlag, pluss at disse også er beheftet med en rekke metodefeil og biaseringer (J. Joseph 2006).
I tillegg har en lang rekke miljømessige eksponeringer barna utsettes for blitt påvist å ha stor innvirkning, og også at barna er mer mottakelige, formbare og sårbare jo yngre de er (O. James 2002). Følgelig vil ørsmå detaljer (også prenatalt) som avstumpede forskere ikke har mulighet til å registrere kunne ha enorm innvirkning, men bli fortolket som at barnet er problematiske av genetiske årsaker.
Den sveitsiskfødte psykolog, sosiolog og filosof, Alice Miller, har en teori som går på at foreldre projiserer sine egne følelser, forventinger og behov over på barna på bakgrunn av hvordan de selv har blitt behandlet, og at de har vanskelig å se dette på grunn av forsvarmekanismer, da i første rekke idealisering av egne foreldre. Disse negative trekk fra egen oppvekst, dukker så opp i barna og forfølges der med stor iherdighet. Denne teorien underbygges med empiri og case-studier i boka “For Your Own Good” (1980), og er også bekreftet av senere års forskning (Egeland & Susman-Stillman 1996, James 2002).
Implikasjonene av Mæles holdninger er at barn som er skadet av overgrep, vanskjøtsel eller generell uempatisk behandling, delvis har seg selv å takke. Slike holdninger er både empirisk ufunderte og høyst uetiske.