I juni 2006 vedtok Styret ved UiB (Sak 2000/461) at arbeidet med en sammenslåing av det medisinske og odontologiske fakultet skulle arbeides videre med, og at saken skulle legges frem for styret på februarmøtet “hvor det blir gjort rede for en nærmere konkretisering av innhold og tidsaspekt for en sammenslåing…”. I februarmøtet er det således meningen at det endelige vedtak i saken skal fattes.
På dette tidspunktet vet en imidlertid ikke hva som vil skje med Odontologisk universitetsklinikk. Dens skjebne har vært, og er stadig, uviss, og ulike modeller for dens organisering har vært diskutert. Den siste modellen, som det i øyeblikket arbeides med, er at klinikken skal inkorporeres i Helse Vest. Forhandlinger om dette er igangsatt, men alle parter er enige om at dette blir et langt lerret å bleke ettersom det er mange aspekter av faglig så vel som økonomisk karakter som må avklares.
Dersom Styret ved UiB, på tross av dette, velger å gjøre endelige vedtak om sammenslåing av de to fakulteter på februarmøtet, innebærer det således at en essensiell del av hele det odontologiske fagområdet går en usikker og uavklart fremtid i møte. Det er våre innstendige oppfordring til Universitetsstyret at de av den grunn utsetter endelig vedtak i saken til Odontologisk universitetsklinikk er ferdig utredet. Først da kan en vurdere konsekvensene av det vedtak som fattes. For profesjonsutdanning til tannlege kan spørsmålet være avgjørende.
For å forstå betydningen av spørsmålet om Odontologisk universitetsklinikks skjebne, er det nødvendig å presentere noe bakgrunnsinformasjon. Universitetets premiss for arbeidet med fakultetssammenslåingen, har vært at Odontologisk universitetsklinikk skulle organiseres utenfor fellesfakultetet. Hvorfor dette skulle være en nødvendig betingelse for fakultetssammenslåingen, er lite belyst. Det er likevel nærliggende å tro at en har tenkt seg at den organisasjonsmodellen som tilsynelatende fungerer tilfredsstillende for medisin, der den kliniske undervisning av legestudenter foregår ved Haukeland universitetsklinikk, også måtte kunne fungere innen det odontologiske fagfeltet. Dessuten har det vært hevdet at klinikkvirksomhet, med det pasientansvar dette innebærer, ikke er en universitetsoppgave.
For å belyse det første av disse spørsmålene, er det nødvendig å forklare de viktigste forskjellene mellom Haukeland universitetsklinikk og Odontologisk universitetsklinikk: Førstnevnte er primært en behandlingsklinikk betalt av trygdemidler, der undervisning av legestudenter representerer en relativt liten del av aktivitetene, og hvor mye av den praktiske undervisning av legestudenter finner sted utenfor universitetssystemet (i turnustjeneste og under spesialisering). Odontologisk universitetsklinikk, derimot, er praktisk talt utelukkende en undervisningsklinikk finansiert av UiB og i noen grad pasienthonorarer, og hvor innslaget av praktisk undervisning er langt større enn ved medisinerstudiet.
I den kliniske undervisningen, får tannlegestudentene således innøvd nødvendige manuelle ferdigheter for å kunne utøve den praktiske delen av sitt fremtidige yrke på en forsvarlig måte. Der blir de systematisk forberedt på og trenet i å utføre de ulike operative inngrep på pasienter innenfor alle odontologiske fagdisipliner. Dette er med på å gi en klinisk kompetanse slik at den nyutdannede tannlegen er i stand til å løse den alt overveiende del av pasientenes odontologiske behandlingsbehov. Denne kompetansen er det norske folk vant med å få fra sine tannleger, og både offentlige og privat tannhelsetjeneste er avhengig av den.
Odontologisk universitetsklinikk og dens betydning for tannlegestudiet fremgår best når en ser på timetallet for den undervisning som foregår der. Mastergraden i odontologi innebærer totalt 7600 undervisningstimer i løpet av 5 studieår. I henhold til siste reviderte studieplan, får tannlegestudentene til sammen over 2600 timers praktisk klinikkundervisning i løpet av sin studietid, eller 34 % av den totale undervisningstid. Ser man på de siste tre år av studiet (der nesten all klinisk undervisning gis), utgjør den kliniske undervisningen nær 52 % av undervisningstiden.
Motstanden mot et vedtak der Odontologisk universitetsklinikk ikke er endelig utredet, med alt dette innebærer av faglige og økonomiske forhold, er således ikke uttrykk for noen klinikeres bakstreverske motstand mot det som er nytt, men en ektefølt bekymring for odontologiundervisningen ved UiB.
Hva angår spørsmålet om klinikkvirksomhet egentlig er en universitetsoppgave, er det også viktig å ta inn over seg at universitetet har ansvar for, ikke bare odontologisk forskning, men også profesjonsutdanningen til tannlege med alt det dette innebærer, bl.a. av klinisk undervisning. Som det dokumenteres ovenfor, er jo faktisk Odontologisk universitetsklinikk tannlegeutdanningens viktigste og største klasserom. Skulle man mene at dette klasserommet ikke er en oppgave for universitetet å betjene, kan man med like stor rett hevde at pasientklinikken ved Det psykologiske fakultet kommer i samme kategori, eller at laboratorieundervisning for kjemistudenter ikke er en universitetsoppgave, men kunne overlates til en kjemisk fabrikk.
Dette betyr likevel ikke at det kliniske miljø ved Det odontologiske fakultet er unyansert motstander verken av utskillelse av Odontologisk universitetsklinikk eller av sammenslåing av de medisinske og odontologiske fakulteter. Men da styret for Det odontologiske fakultet i mai 2006 forkastet det foreliggende forslaget til sammenslåing, var uten tvil den vesentligste grunnen de uavklarte problemstillingene knyttet til klinikken - og de er som nevnt fremdeles like uavklarte. Spørsmålet man da må kunne stille til universitetsstyret er om fakultetssammenslutningen mellom de medisinske og odontologiske fakulteter haster slik at en må ta den endelige avgjørelsen nå. Kunne det ikke være en god idé å vente til alle kort er på bordet før man begynner spillet? Det ville i alle fall gi legitimitet innen det odontologiske fagfeltet som i motsatt fall mangler.
Ellers er det avslutningsvis viktig å fastslå at det også innen det kliniske miljøet er forståelse for de fordeler en eventuell sammenslåing kan innebære for alle parter, faglig, forskningsmessig, administrativt og på annet sett. Det er ikke spørsmål om enten forskning eller klinikk. I vår profesjonsutdanning er det nødvendig med et både og.
Vår oppfordring til universitetsstyret er derfor: Vent med endelig vedtak om fakultetssammenslåing til utredningen om klinikkens organisering er klar! Klinikken er vår viktigste undervisningsarena.
Morten Berge Einar Berg Gunhild Strand Knut Leknes
professor professor. em. førsteamanuensis førstemanuensis
Trond Berge Kristin Klock Harald Gjengedal Harald Nesse
professor førsteamanuensis univ.stip/spes.tannlege avdelingstannlege
Olav E. Bøe Marit Øilo Gunnar Helmich-Pedersen Inger-Toril Norderval
førsteamanuensis univ. Stipendiat spesialtannlege amanuensis
Per Johan Wisth Elisabeth Ohm
Professor avdelingstannlege