Det høye nord er Norges viktigste strategiske satsing, og med dikterordene til nasjonalskalden Rolf Jacobsen har tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) gjentatte ganger slått fast at “det meste er nord”. Det kan så være, for det meste er uansett hav. I tiden som kommer er det nettopp endringer i havet som kommer til å styre vår kollektive skjebne enten det dreier seg om energien havet transporterer, ferdsel til havs, livet som lever havet og produseres i det eller dets kjemiske sammensetning.
Råder over enorme havområder
Kommer det tydelig nok frem i overgripende diskusjoner at fjordene, kysten og det åpne hav kanskje er Norges viktigste passerseddel til en bærekraftig fremtid? I en internasjonal sammenheng er vi fremfor noe Havlandet Norge, ikke Fastlands-Norge. Vårt beskjedne landarealet tatt i betraktning, råder Norge over enorme havareal, ikke bare utenfor vår umiddelbare kyst eller langt nordover, men også på den sørlige halvkule. Med ansvar for så store havareal følger også et vedvarende behov for en vitenskapelig kunnskap.
Nettopp derfor ba fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg Hansen næringslivet og forskningsmiljøene om en kompasskurs for en ny marin forskningsstrategi. Det ble jobbet intenst, på tvers av disipliner og på det høyeste gir slik at HAV21-rapporten kunne bli overrakt ministeren 7. november 2012. Rapporten er en godtepose av gode råd og anbefalinger om hvor og hvordan det bør satses på marin forskning. Og nå er tilsvar kommet.
Verdensledende på kunnskap
Nylig lanserte Regjeringen to nye Stortingsmeldinger (nr. 18 og nr. 22) om kunnskapsutvikling i Norge, også innenfor de marine fag: “Lange linjer – kunnskap gir muligheter” og “Verdens fremste sjømatnasjon”. Vi skal være best eller verdensledende på kunnskap i våre havområder, blir det sagt fra regjeringshold, men det står også å lese at “Det er få felter der Norge er virkelig verdensledende”. Å lukke det gapet blir nødvendigvis viktig, men hvordan?
Uavhengig av distansen mellom ambisjon (bli best) og nye virkemiddel (fremdeles uklart), er verden i rask endring. Klimaendringer vil påvirke oss og havet vi lever av. Å vite når disse endringene kommer, med hvilken styrke og hva slags konsekvenser de får for de ressursene vi henter ut, blir avgjørende for hvordan vi best styrer fremtiden. Denne grunnleggende erkjennelsen burde være motiverende i seg selv, men følelsen av at det brenner med å sette i verk kreative forskningsprogrammer som skal realisere dette kunnskapsgrunnlaget uteblir.
Stort potensial
Kort oppsummert kan vi si at potensialet er minst like stort som de politiske ambisjonene, men uten en oppgradert satsing på “de blå disipliner” klarer vi ikke å opprettholde de få ledende miljøene vi har, samtidig som vi hever andre.
Skal vi sikre riktige avgjørelser som omhandler havet og de marine ressursene i det, og under det, må vi trappe opp innsatsen, heve blikket og ta alvoret forbundet med klimaendringer inn over oss. Først da åpner vi for en fornuftig vekst vi kan leve av – og med.