Ja, så sitter man her og klør seg i nakken. For hva er det egentlig Terje Østigård og Hans Egil Offerdal vil med sin kommentar i Dagbladet.no den 12. februar, brakt i På Høyden den 21? Søker de en forståelse av hva Kirken faktisk mener om helvete, eller er det heller slik at de krever å få sine forestillinger bekreftet? Det siste synes å være tilfellet, men det kan jeg ikke hjelpe dem med.
Det begynte med at Østigård i Bergen Tidende (BT) 16.12.2007 skrev at paven den 18. juli 1999 endret den katolske læren om helvete. Jeg forsøkte så å forklare ham at dette ikke var tilfellet, men at paven oppfordret til forsiktighet med de bildene man tradisjonelt har brukt for å beskrive smerten over ”tapet av Gud”. Det hjalp selvsagt ikke. Har man først gjort seg opp en mening holder man seg gjerne til den, og man vil i hvert fall nødig korrigeres i all offentlighet. Greit nok. At ”helvete skulle være uttrykk for Guds kjærlighet” er akkurat så meningsløst som det lyder. Forfatternes forståelse av det jeg har sagt kan jeg da heller ikke ta ansvar for. Dem om det.
Mennesket er skapt til evig livsfellesskap med Gud. Men mennesket er samtidig fritt og derfor er fortapelsen av dette fellesskapet med Gud en mulighet. Fortapelsen består først og fremst i ”tapet av Gud”. Dette tapet volder mennesket smerte, og denne smerten har man tradisjonelt ofte fremstilt som fysisk, forårsaket av ild. (I Dantes Inferno er faktisk kulden et fenomen som er vel så fremtredende). Om noen går fortapt er det imidlertid ikke opp til Kirken å avgjøre, det må i siste instans overlates til Guds barmhjertighet. Hva er det her som er så vanskelig å forstå?
Enhver som reflekterer over betingelsene for eventuelt å gå fortapt ser at disse henger sammen med spørsmål om det innbyrdes forhold mellom Guds kjærlighet, rettferdighet og barmhjertighet, mellom Guds frelsesvilje og hans respekt for menneskets valg. Dessuten henger det sammen med menneskets vilkår, hva synd er, hvordan menneskets frihet defineres, dets valg osv. Kort sagt krever dette i sannhet en ”guddommelig” innsikt. Derfor må det holdes åpent om noen faktisk går fortapt. Dette er ingen helgardering, men presist hva paven sa ved den nokså omtalte onsdagsaudiensen i 1999.
Ø/O belærer fornuftig nok ikke lenger om katolsk tro, men de har så omsorgsfullt valgt metaforikken som tema. Man må ha respekt for innsatsen.
Forfatterne forstår ikke det som blir sagt om Kirkens syn på helvete. Kanskje kan de ikke, kanskje vil de ikke; hvem vet? Særlig komplisert er det vel strengt tatt ikke. Kanskje er det bare slik at det bryter med forestillinger som de tviholder på? Så kan vi la det ligge her. Siden debatter imidlertid har en tendens til å trekke i langdrag fordi alle vil ha det siste ord, kan vi jo forsøke å avslutte ved å overlate siste ord til Ø/O.