Hersketeknikker i rektordebatten

I forbindelse med rektorvalget ved UiB blir det brukt en del lett gjennomskuelige triks for å stille motkandidater i et dårlig lys. Jeg sikter særlig til innlegget fra Rune Nilsen og Gerd Kvale 13. april.
Det første jeg reagerer på er debattantenes konsekvente bruk av det negativt ladde ordet ”topptungt” i omtalen av det utvidede rektoratet som Sigmund Grønmo og hans team går inn for. Det er jo ikke akkurat noe kafkaesk byråkrati vi har for oss, men en ledelsesmodell med to flere i rektoratet enn ved Nilsen og Kvales løsning og én ekstra utover det Leiv K. Sydnes og Randi Håland ønsker. Selv om man synes endringen er stor, er det ikke gitt at den vil føre til et mer topptungt rektorat. Fordeling av rektoratets makt på fire personer kan tvert imot innebære desentralisering av makt i forhold til dagens situasjon på Muséplass.
Verre er det likevel med formuleringen ”i disse prosessene er det helt sentralt at avstanden mellom rektorat og fagmiljøer er minst mulig” i et avsnitt som handler om å omsette visjoner til handling. Så lenge det ikke er et 1:1-forhold mellom rektoratets størrelse og avstanden til andre deler av universitetet, er det ikke grunn til å frykte merkbart større avstand om rektoratet utvides. Et rektorat på to eller tre personer i stedet for fire er da heller ikke noen automatisk garanti for tett kontakt med fagmiljøene. Jeg tror at ønsket om kontakt og gjennomføringsevnen vil være utslagsgivende for kontakten mellom rektoratet og fagmiljøene – ikke hvor mange som sitter på kontoret!
Innlegget til Kvale og Nilsen får et usympatisk preg av sarkasme der de gjengir Grønmos program: ”Han signaliserer omkamp på Kvalitetsreform, på fagutredninger og handlingsplaner innen en rekke områder. Hvor skal han sende alle disse utredningene når de om noen år er ferdige? Og hvorfor? Vi er jo for lengst i stand til å gå over i et handlingsmodus.” Grønmos vilje til å problematisere den såkalte kvalitetsreformen og holde fast ved studenter og ansattes rett til medvirkning blir her framstilt som overflødig og utdatert – uten nærmere begrunnelse enn forsikringene om at ”vi” er klar til å handle.
Kvale og Nilsen avslutter appellativt med linjen ”vi håper og tror at studenter og ansatte er i stand til å gjøre de rette valgene!”. Men som alltid – hva som er de rette valgene avhenger tross alt av den som ser.