På Høydens sak om Det humanistiske fakultetets strategidokument (25.10.) sier mye om de problemene fakultetet sliter med om dagen: Strategidokumentet, som skal stake ut kursen for fakultetets videre virksomhet og dermed er dets viktigste dokument, har blitt nedprioritert til fordel for bemanningsplaner og budsjettmodeller, som i utgangspunktet burde være virkemidler for å oppfylle strategien. Fraværet av strategi er spesielt problematisk i en periode med økonomiske problemer. Da er faren stor for at kortsiktige økonomiske hensyn får forrang foran langsiktige faglige hensyn. Det foreliggende forslaget til strategidokument, som ble sirkulert på fakultetet i begynnelsen av oktober, bekrefter denne manglende evnen til strategisk tenkning.
Det åtte sider lange dokumentet tar for seg temaene forskning, utdanning, formidling, likestilling og rekruttering, og administrasjon og arbeidsmiljø. Disse er presentert i lys av mål, organisering og finansiering. Dette er dessverre ganske flytende begreper. Under mål for forskning, i omtalen av ekstern forskningsfinansiering, heter det: “Fakultetet har vore inne i ei god utvikling dei siste åra, og det skal vere eit mål at denne held fram i åra som kjem.” Hva betyr dette? Er det for eksempel slik at man ønsker mer ekstern forskningsfinansiering, eller er man fornøyd med det nivået man ligger på i dag? Hvilke tiltak foreslår man for å øke eller opprettholde denne eksterne finansieringa? Målene må være målbare og det må i dette strategidokumentet etableres en forståelse for hvordan målene skal oppnås, ellers er dokumentet ubrukelig.
Innledninga, som skal ta for seg humanioras egenart, er ubehjelpelig. Den sier lite om hvorfor humaniora er viktig og viderefører den hjelpedisiplin-tankegangen som har fått prege debatten om humaniora de siste årene: “Alle fag som studerer mennesket som åndeleg, sosialt og biologisk vesen og ulike aspekt ved menneskelege samfunn og omgjevnader, bør gje rom for eit humanistisk perspektiv om resultata skal bli optimale og få langsiktig verdi for samfunnet.” Heller enn å fokusere på HF-fagene i lys av deres relevans for andre fag, burde man i innledninga til HF-fakultetets strategi framheve hva det er som gjør HF-fagene unike og viktige, i kraft av seg selv.
Slik journalisten antyder i ingressen til På Høyden-saken er humaniora avgjørende for forståelsen av vår plass i verden og vår kulturarv. Forskning på og utdanning i humanistiske disipliner danner og skal danne grunnlag for en bedre og mer opplyst offentlig debatt. Humanioras legitimitet i samfunnet vil være et resultat av vår evne til å gjøre oss relevante for omgivelsene. Dette må skje gjennom dialog mellom HF og sentrale samfunnsaktører i regionen (TV-stasjoner, aviser, museer, konsertscener, litteraturhus, organisasjoner osv). Ikke alle forskningsresultater kan presenteres som kronikker i BT, men dette betyr ikke at man ikke skal kunne forsvare forskningas relevans for vår forståelse av den verden vi lever i.
Den manglende sammenhengen mellom UiBs foreliggende strategi for 2011–2015 og den foreslåtte strategien for HF er påfallende. Et av de stedene hvor dette kommer til uttrykk er i omtalen av forskerutdanninga. UiBs strategi sier: “Et hovedprinsipp er at stipendiatene knyttes til aktive forskningsmiljø og deltar i lokale, nasjonale og internasjonale forskerskoler.” Dette skal oppnås ved å “evaluere og videreutvikle forskerskolene.” Ved HF-fakultetet fraskriver man seg derimot ansvaret for forskerskolene og gjør det dessuten til et åpent spørsmål om de i det hele tatt skal fortsette å eksistere.
For en kunnskapsbasert virksomhet som humaniora er rekruttering et av de viktigste strategiske områdene. Det er derfor positivt at man vil gjøre det til en hovedregel at stillinger utlyses internasjonalt. Noe annet skulle da bare mangle for et “internasjonalt anerkjent forskningsuniversitet,” slik UiBs strategi formulerer det. Problemet er bare at ved HF er det mange stillinger som ikke lyses ut i det hele tatt. De blir besatt av folk som gjennom år med midlertidige ansettelser har opparbeidet seg sterkt stillingsvern. I lys av den siterte parolen og i lys av UiB-strategiens mål om “å sikre god rekruttering, kontinuitet og systematisk kompetanseutvikling” er dette et problem, fordi fraværet av konkurranse om stillingene gjør at man ikke kan være sikker på at man har fått den beste tilgjengelige kandidaten. Det er derfor av avgjørende betydning for HFs videre utvikling at man sikrer seg muligheten til å lyse ut alle stillinger ved fakultetet. Dette oppnår man bare gjennom strategisk tenkning.
Forslaget til strategi for Det humanistiske fakultet som har sirkulert så langt har vært dårlig, fordi det ikke har evnet å definere humanioras relevans på humanioras egne premisser, fordi det ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til UiBs foreliggende strategi for inneværende periode, og fordi det ikke har evnet å formulere tydelige, overordnede mål og virkemidler for å oppnå disse. Man kan bare håpe at det endelige strategidokumentet blir langt bedre.