Postdoktor Martin Paulsen dømmer strategiarbeidet ved HFnord og ned på grunnlag av et oppslag i På Høyden om ulike syn på hva humanioras rolle i samfunnet skal være, og et foreløpig utkast til strategidokument. Fakultetsledelsen ønsker naturligvis debatt om begge temaene velkommen, men Paulsens innlegg er så vidt jeg kan se, til liten hjelp.
Etter min mening er ikke kontroll på økonomien noe som følger av en strategi. Det er en forutsetning for enhver realistisk strategi. Samtidig er tiltakene som ble iverksatt for å gjenvinne kontrollen i 2009 og 2010 naturligvis også uttrykk for en strategi. Dette gjelder i høy grad også bemanningsplanen. At noen er uenige i de grepene som ble tatt, rokker ikke ved dette.
Debatten om humanioras selvforståelse er viktig, men karakteristikker som ’ubehjelpelig’ bringer ikke debatten særlig videre. For meg er begge perspektivene på humanioras rolle vesentlige, og det er ingen motsetning mellom dem. Dét går klart fram av oppslaget i På Høyden, men Paulsen velger i stedet å ta et sitat fra strategidokumentet ut av sin sammenheng og bruke dét som belegg for at fakultetsledelsen ønsker å redusere humaniora til andre fags tjenestepike. Det ønsker vi naturligvis ikke, og det går så vidt jeg kan bedømme klart fram av oppslaget i På Høyden, som Paulsen forankrer innlegget sitt i og så velger å se bort fra. At selve formuleringen kan gjøres klarere, er vi naturligvis åpne for.
Paulsen skriver videre at avsnittet om forskerutdanning viser en påfallende mangel på sammenheng mellom liv og lære. Jeg går ut fra at Paulsen tar utgangspunkt i forslaget om revisjon av forskerutdanningen ved fakultetet. Jeg har respekt for at Paulsen er uenig i noen av forslagene her, men jeg synes også at Paulsen skal ha respekt for at fakultetsledelsen har et annet og begrunnet syn på hvor det faglige og administrative ansvaret for forskerskolene skal plasseres og at dette også er del av en strategi.
Paulsen avslutter med å peke på enda et felt der han mener liv og lære ikke henger sammen. Når vi i utkastet til strategi skriver at stillinger skal utlyses internasjonalt og besettes i åpen konkurranse, setter han det opp mot det faktum at fakultetet de siste årene har måttet foreta en del ansettelser uten utlysning på grunnlag av opparbeidede rettigheter. Her har fakultetet ikke noe valg i forhold til gjeldende regler og retningslinjer, men det er også et faktum at alle vi har tilsatt under slike omstendigheter har vært høyt kvalifiserte personer. HF er ikke alene om dette problemet, og poenget her er jo nettopp at dekanatet har grepet fatt i det fra første stund, og poengterer dette ved å skrive det inn i strategien. At vi skal bebreides dette blir for meg komplett uforståelig, i hvert fall innenfor rammen av denne diskusjonen.
Strategiutkastet Paulsen refererer til ble diskutert på et seminar med fakultetsstyret og institutt- og senterlederne 11. oktober. Det framkom mye god og poengtert kritikk, som vi har forsøkt å innarbeide i det forslaget som legges fram for fakultetsstyret i møte den 22. november. Når sakspapirene legges ut ca en uke før møtet, vil vi gjerne ha debatt og innspill, også fra Paulsen, aller helst konstruktive forslag som kan gjøre strategien bedre. La meg bare minne om at mens en strategi skal angi og begrunne mål, er det vanligvis handlingsplaner som tar for seg midlene - i hvert fall ideelt. I praksis kan det av og til være litt mer vrient å skille mål fra midler.