Historieskriving i kinesisk stil?

I BT fredag 27. retter Jostein Gripsrud en flengende kritikk mot avisen for omtalen av situasjonen ved UiB.  Han benytter samtidig anledningen til å komme med en sterk karakterstikk av Rommetveits virke som direktør ved UiB, og av prosessen som ledet frem til den avtalen som ble inngått mellom ham og UiB i slutten av forrige måned.

Gripsrud er lite konkret og unnlater å begrunne sine påstander. Etter en rituell knebøyning hvor han forteller at han ”flere ganger har understreket Rommetveits verdifulle innsats”, går han til angrep på leserombud Terje Angelshaugs forsvar for ”BTs kampanje” mot UiBs behandling av denne saken: ”En ideologisk refleks hos journalister – å forsvare de svake mot makthavere – kan ikke erstatte konkret analyse av saksforhold. Om en da ikke vil støtte den avsatte Slobodan Milosevic mot FN og domstolen i Haag.” Og i fortsettelsen er budskapet krystallklart: Som Milosevic er Rommetveit et maktmenneske: ”Han er knapt offer for stort annet enn egen motvilje mot å oppgi svakt begrenset makt.”

Den stillingen som Rommetveit nå har gått ut av, var en ren rådgiverstilling, langt utenfor alle beslutningsarenaer og maktarenaer ved UiB. Etter at han trådte ut av sin stilling som universitetsdirektør, hadde Rommetveit bare en begrenset krets oppgaver, i første rekke knyttet til kapitalforvaltning og til Holbergprisen. Det kan ikke være dette Gripsrud sikter til når han snakker om ”svakt begrenset makt”.

Vi må derfor tro at Gripsrud mener å si noe om Rommetveits virke som universitetsdirektør før han gikk over i denne rådgiverstillingen. ”Rommetveit var altfor mektig internt ved UiB, og dessuten svært nettverk-sterk”. Vi undres hvorfor dette er relevant for vurderingen av oppsigelsessaken.  Og det er en karakteristikk av Rommetveits virke som direktør som er både unyansert og perspektivløs.

Stillingen som er direktør ved UiB gir selvsagt stor makt og innflytelse. Den krever også  en unik kombinasjon av oversikt, retningssans og evne til å mobilisere medarbeidere i et forpliktende og engasjert samarbeid. I sine mange år som direktør ved UiB har Kåre Rommetveit gjort en fantastisk innsats for institusjonen. Han utviklet, i tett samarbeid med assisterende direktør Sverre Spildo og tre rektorer, UiB fra et kjempende regionalt universitet til en nasjonal og internasjonal akademisk institusjon av høy klasse. Ønsket om en ”mindre sterk” administrasjon ved UiB kan her bare sammenlignes med fabelen om magen som mente at kroppen ville fungere bedre uten armer og ben.

Det betyr ikke at alt var idyll i denne perioden. Styringsmodellen med en tilsatt direktør som leder av administrasjonen, og en valgt rektor som en arbeidende styreformann, er egnet til å skape utfordringer – og det skal den. Oppgaven er å sørge for en god balanse mellom de to søylene disse representer – den faglige og det administrative. Dette er en spenning som verken kan eller bør søkes avskaffet.

Som styrets leder kan rektor instruere direktør – ikke om hva direktøren skal mene og hva som skal stå i saksfremlegg til styret – men i alle saker som ikke skal avgjøres av styret selv. I min rektortid hadde jeg en rekke diskusjoner med Rommetveit om saker der vi hadde ulikt syn. Han kunne argumentere sterkt og utholdende for sine standpunkter, og la seg ikke flat om han oppdaget at rektor mente noe annet. Men jeg opplevde aldri at han prøvde å påvirke utfallet av saker med annet enn saklige argumenter i full åpenhet. Hans makt lå i hans kompetanse og evne til å se spørsmål i et større perspektiv enn andre enkelte ganger var i stand til, men det gjorde ham ikke til noe maktmenneske. Vi trenger alle saklig motstand i vårt virke. Det siste en rektor bør ønske seg, er en servil direktør.

Jeg finner det på denne bakgrunn helt urimelig når Gripsrud avslutter sagaen om maktmennesket Rommetveits fall med følgende sluttsalve: ”Han oppga ikke makten uten diverse sverdslag, samt krav om en sluttpakke helt hinsides normene i en norsk akademisk institusjon.” Forholdet var at saklig uenighet mellom rektor og Rommetveit blant annet om felles organisering av forvaltningen av kapitalen til ulike universitetstilknyttede fond, førte til et varsel om at UiB vurderte oppsigelse av Rommetveit.

Det viste seg at det ikke var noe rettslig holdbart grunnlag for en slik oppsigelse, men partene kom etter langvarige forhandlinger frem til en minnelig løsning hvor Rommetveit gikk over i stilling ved Bergen Medisinske Forskningsstiftelse på samme vilkår som han hadde hatt ved UiB. Det oppsiktsvekkende ved denne avtalen var ikke vilkårene, men at UiB – med departementets samtykke – påtok seg å dekke alle kostnader ved avlønning av Rommetveit i hans nye stilling, frem til pensjonsalderen. Dette var en pris UiB måtte betale for å komme ut av en ganske umulig situasjon, i og med at man ikke hadde grunnlag for oppsigelse av Rommetveit.

Jeg undrer meg over at Gripsrud ikke skjønner hvor urimelig og urettferdig hans karakteristikk av Rommetveit er. For Gripsrud synes saklig uenighet og evne til å overbevise andre å være en løpende kamp om personlig makt, hvor makten også definerer sannheten. Hans fremstilling minner om en form for historieskriving som har lite ærerike tradisjoner, blant annet i land som Kina: Når nye ledere har kommet til makten, setter man i gang en prosess med å skrive historien om forgjengerne på nytt.

Gripsruds innlegg har tittelen ”Makten mobiliserer”. Han burde nok sett at denne tittelen like gjerne kunne settes som karakteristikk av den kampanjen han selv deltar i.

Dette leserbrevet sto først på trykk i Bergens Tidene 4. mars 2009.