Historieskriving og vikarierende motiver

Forhenværende rektor, professor Jan Fridthjof Bernt må ha satt seg fore å knekke professor Jostein Gripsrud som en lus. Det klarer han ikke, om det så skapes assosiasjoner både til kinesisk historieskrivekunst og til Kafka-prosesser. Det er ett problem at Bernt synes å opptre som om det forelå et advokat-klientforhold til forhenværende universitetsdirektør Kåre Rommetveit og at viktige biter av historien dermed – og naturlig nok – kommer til å mangle. Det er et annet og alvorligere problem at Bernt med hva vi må oppfatte som bevisst vikarierende motiver bruker sin skeive og tendensiøse framstilling av Rommetveitsaken til å bære ammunisjon til rektorvalgkampen.  

Bernt, og alle vi andre som har hatt vår gang ved Universitetet i Bergen, har mange gode grunner til å tale varmt og rosende om Rommetveits gjerning gjennom hans lange periode som universitetsdirektør. Men om Bernt hadde villet gi en mer helhetlig historieframstilling, ville han ha nevnt det helt enkle faktum at Rommetveit slett ikke syntes om det programmet Sigmund Grønmo vant rektorvalget på. Det var selvfølgelig Rommetveits rett å mene det han mente. Men: Hva er det som skjer – og hva er det som skal skje – når den administrative leder ikke vinner fram med sin argumentasjon? Det var her det grunnleggende problemet lå. Det vet både Bernt og universitetssamfunnet. Men det fortjener også å bli sagt.

Grønmo mente at det var hans rett og plikt å forholde seg til det mandatet han hadde fått av velgerne og å argumentere for tiltak i tråd med mandatet. De som har fulgt ham på nært hold, vet at han har holdt stø kurs og gått ryddig til verks. Det er en kjensgjerning at et sterkt universitetsstyre i all hovedsak har gitt rektor full ryggdekning – og universitetet har styrket sin anseelse både nasjonalt og internasjonalt.

Et grunnelement i universitetsdemokratiet er at det mangslungne samfunnet av høyt motiverte mennesker som holder aktivitetene i gang – studentene, det teknisk-administrative personalet, underviserne og forskerne – skal bli hørt og sett og ha åpne kanaler for synspunkter og føringer på arbeidet i en krevende hverdag. Det at rektor og dekaner får sine tillitsverv gjennom valg, er etter min mening og ifølge det bergenske universitetssamfunns flertallssyn en forutsetning for at folket kan påvirke og ta del i justeringen av middel og mål og føle at institusjonen er deres egen.

Det blir da en særlig sørgelig feilslutning å rope på den ledelsesmodell som løsriver lederen fra den demokratiske prosessen. Det gjelder det tvert imot å styrke medbestemmelsesretten og la demokratiet virke fram mot der avgjørelsene blir tatt. Det skjer gjennom valg, det skjer gjennom åpenhet, og det skjer ved at medarbeiderne på alle nivå møtes med den tillit som demokratisk prosess bygger på. Det vet vår rektor og det forholder hans rektorat seg til.

At de folkevalgte av og til kan komme i et motsetningsforhold til et sterkt og veletablert embetsverk, forundrer ingen. Men i vårt land hører det heldigvis til sjeldenhetene at departementsråden eller ekspedisjonssjefene trer av når den demokratiske prosessen kaster en ny minister inn på taburetten. Rommetveit valgte å tre tilbake og å gå inn i en ny funksjon for universitetet. Men jeg ser det som grov misbruk av ord når noen hevder og kanskje til og med tror at han ble “skviset ut” av Grønmo. Jeg ser ikke at Bernt har tatt avstand fra den språkbruk.

Det er mange rektorkandidater som har slengt om seg med store ord før valget, men som deretter har båret de gyldne kjeder og føyd seg etter universitetsdirektørers ønsker og mål. Verken Bernt eller jeg selv er noe unntak i så måte. Men uansett: Jeg tror universitetet er tjent med å ha en rektor som står sterkt på retten til å respektere sitt Soria Moria og det folket som tar ham på ordet.