Tittelen på dette innlegget har jeg brukt en gang tidligere, da i en kronikk i Bergens Tidende på 90-tallet. Det var etter den første store revisjonen av styringsreglene for UiB etter at jeg selv hadde sittet i kollegiet i to perioder. Den gangen mente jeg at tittelen var passende for en beskrivelse av endringene i det øverste styringsorganet ved UiB. Nå er tittelen enda mer passende enn den gang, trenden er klart i retning av en systematisk marginalisering av fag, ansatte, og studenter.
Det som også bør føyes til er at disse endringene, sammen med tidligere endringer i styringsformene ved UiB, representerer et klart brudd med flere hundre års tradisjoner for universiteter i Europa. Dette er noe jeg mener at man ikke bør gjøre uten at man tenker seg godt om.
Først noen generelle observasjoner: I løpet av min tid ved Universitetet i Bergen (som startet i begynnelsen av 70-årene) har vi hatt i alle fall tre sett styringsregler med diverse revisjoner.
Det første settet regler var ganske enkle, det høyeste organet var Det Akademiske Kollegium (DAK) som stort sett besto av dekanene, d.v.s. de valgte lederne ved hvert fakultet pluss noen (meget få) valgte repesentanter for studenter og andre representanter, og ledet av en valgt rektor. Dette var stort sett i henhold til det som har vært tradisjonen ved europeiske universiteter i ganske mange hundre år. Fakultetene representerer “fag”, gupperinger av interesser og faglige orienteringer som antas å høre sammen. På det tidspunktet var det fem fakulteter ved UiB: Medisin, Odontologi, og Samfunnsvitenskap, pluss de Matematisk-naturvitenskapelige og Historisk-filosofiske fakulteter. Kollegiet besto da stort sett av dekanene for disse fakultetene supplert med noen få andre representanter.
Det neste sett regler som trådte i kraft i 1980 var et utslag av en reorganisering og en klar demokratisering. Det medførte opprettelse av to nye fakulteter (det gamle Samfunnsvitenskapelige fakultet fikk to avleggere, Juss og Psykologi) og det ble en adskillig sterkere representasjon av studenter og øvrige ansatte. Hovedprinsippet ved det gamle kollegiet ble imidlertid beholdt, det var fakultetene, fagene, eksamene som var det viktige ved virksomheten, og det var de grunnleggende elementene. Et annet prinsipp som ble beholdt var at representantene i kollegiet var representanter for sine fag, de var direkte ansvarlige overfor de som hadde valgt dem, og de var normalt medlemmer av styringsorganene på lavere nivå. Det var derfor rutine å orientere fakultetsrådet om det som hadde foregått i Kollegiet på møter på lavere nivå. Hadde du stemt mot ditt fags interesser i Kollegiet ville du høre det, og du måtte alltid være klar til å begrunne dine handlinger kort tid etter at de var gjort.
Det var klart at kollegiet etter disse reglene hadde sine svakheter. Blant annet var det for stort (i underkant av 30 medlemmer) og dermed tungt. Derfor skilte det seg snart ut et arbeidsutvalg som fikk en ganske sterk innflytelse. Administrasjonen ved UiB vokste også og tok over mye av kontrollen, spesiellt hva angikk økonomi. Uansett, den store fordelen med denne modellen var at det var klare kommunikasjonskanaler nedover i organisasjonen, de fleste var godt orientert om det som skjedde, og det var klinkende klart hvem som du som representant i kollegiet måtte stå til ansvar overfor.
Det tredje settet regler som trådte i kraft rundt 1990 medførte en klar forbedring på ett enkelt punkt, kollegiet ble redusert i størrelse. Men samtidig ble det innført flere viktige endringer. For det første ble valgkretsen for valg av repesentanter for de ansatte endret til å omfatte hele universitetet. Altså skulle alle vitenskapelige ansatte sammen velge et bestemt antall representanter, i stedet for at hvert fakultet valgte sin eller sine representanter. Samtidig ble antallet representanter for de som utfører undervisning og forskning ved UiB redusert til seks, altså en plass mindre enn antallet fakulteter/fag. Det medførte igjen at de som satt i styringen for UiB ikke kunne representere fag lengre, men stillingsgrupper. Vi hadde med andre ord ikke lengre en faglig representasjon i Kollegiet.
Den foregående loven tok altså vare på to prinsipper for styringen av Universitetet på en gang, det at universiteter består av fag, og at den består av ulike stillingsgrupper. Begge aspektene var representert. Man kan diskutere forholdet mellom gruppene, men ideologien var klar, og begge hensyn var viktige. De nye reglene ignorerte totalt det faglige aspektet, og hadde, sa man, kun til hensikt å sikre at alle innen den samme gruppen fikk samme innflytelse uansett fakultetenes størrelse. Jeg tror det lå en annen hensikt bak.
Det da nye kollegiet (som ellers ikke skulle hete ”Kollegiet” lengre, men korrekt nok kalles for et styre) hadde altså en sterkt redusert faglig legitimitet. Det håndterte man ved å lage uformelle møter med dekanene, altså de valgte lederne for fakultetene, før kollegiemøtene, hos oss kalt dekanmøter. Man måtte altså innføre uformelle styringsorganer for å ta vare på funksjoner alle er enige om er viktige for den daglige funksjonen ved UiB. Bare det viser at modellen var uhensiktsmessig. Det er fagene som gir eksamener, utdanner studenter, vedtar studieplaner, fordeler midler til forskning, utlyser stillinger og ansetter folk, vurderer hvilke typer stillinger som man har bruk for i fremtiden, vurderer om folk er kvalifiserte for opprykk pluss en rekke andre oppgaver. Dessuten representerer fakultetene utdanningsgrunnlaget og den fremste ekspertise for viktige profesjoner i samfunnet. Det faglige personalet ved fakultetene har altså det reelle ansvaret for viktige funksjoner for universitetet og for samfunnet, men da ikke lengre direkte representasjon i styringen av den samme organisasjonen.
Om ikke dette var nok, tolket man i tillegg habilitetsreglene for de som var medlemmer av styringsgrupper en stund slik at man ikke samtidig kunne være medlem av styringsorganer på lavere nivå. Uansett, i stedet for at informasjon passerte direkte nedover i organisasjonen som tidligere, ble den primære kanalen for overføring av informasjon tillagt administrasjonen. Kontroll med informasjon er en definisjon av styring. Altså ble i realiteten studenter og forskere ved universitetene i mine øyne allerede den gangen satt under administrasjon av administrasjonen.
De siste forslagene om sammensetningen av styret føyer seg pent inn i den foregående rekken av endringer. I tillegg går vi nå i retning av ansatte dekaner og instituttstyrere, og rektor skal ikke lengre være styreleder, ikke en gang medlem av styret. Dette reduserer innflytelsen for alle grupperinger av ansatte til et virkelig minimum, og det samme gjelder innflytelse for studentene. Da er Universitetet i Bergen etter min oppfatning ikke lengre et universitet. For at man skal kunne kalle seg et universitet må man for det første ha en grunnleggende faglig bredde og høyt fagliglig nivå. Det har vi. Dernest er det en forutsetning at beslutninger tas av overordnete grupper hvor medlemskapet er basert på rimlige oppfatninger av legitimitet, konsensus og tillit til de samme personene, og at de har sin legitimitet basert på noe som kan kalles et ”første blant likemenn” type prinsipp i en faglig kontekst. Det siste er fjernet helt etter det nye opplegget, som dermed representerer et brudd med absolutt alle tradisjoner for styring av universiteter. Unntaket er muligvis styringen av universiteter i Øst-Europa før jernteppet falt. Endringene er derfor historieløse, og er i tillegg basert på premisser etter modell av helt andre typer organisasjoner enn universiteter. Her er ikke samsvar mellom organisasjonens målsetninger og den tydeligvis foretrukne ledelsesform. Etter min overbevisning er det klart at disse endringene ikke til beste for organisasjonen på lengre sikt.
For å komme tilbake til tittelen. Vi har lenge hatt en struktur hvor det har vært en svak forbindelse mellom hode og kropp, men de to delene har i det minste vært i kontakt med hverandre. Nå vil man i prinsippet både flytte hodet et helt annet sted og redusere kroppens kontroll over sine egne funksjoner så mye som mulig. Det er bare blåruss, kortsynte politikere og byråkrater som kan finne på slikt. Tydeligvis er det er de som nå har kontrollen. Derfor er jeg pessimist. Det jeg kan trøste meg med er at jeg (a) var med i ledelsen av UiB på et tidspunkt hvor vi faktisk hadde et Kollegium med stor K, et øverste styringsorgan med faglig legitimitet og som i tillegg var rimlig demokratisk, og (b) at de siste forslagene til endringer kommer mot slutten av min funksjonstid ved UiB.