Holme ber om tillit fra gruppe A på en lite tillitsvekkende måte. Ved hjelp av ”folk flest mener” retorikk og insinuasjoner om udemokratiske prosesser ved Det matematiske naturvitenskapelig fakultet (MN) har han solgt sitt budskap om at alt var så mye bedre før. Holme skal imidlertid ha all ære av at han har tatt full retrett (omtalt som presiseringer) når det gjelder hans påstand om at fagmiljøer ikke ”har blitt spurt” ved MN. Da innrømmer han manglende kunnskaper, men fremstår som redelig. Det er tross alt bedre. ”Presiseringene” til Holme gjelder presentasjonen han selv har lagt ut på valgstyrets sider. Hans kommentarer omkring mitt svar til sosialantropologene skriker også etter ”presiseringer” som jeg her vil bidra til. Delvis gjentas de samme påstandene som han nå har trukket tilbake, delvis tillegger han meg meninger jeg ikke har framført, og endelig blottlegger han enda mer uvitenhet. På Holmes oppfordring forsøker jeg nå å legge av meg ”dekanal utredningskunst” og sikter mer mot hans egen debattform.
Med formuleringen ”Dekan Dag Aksnes var den viktigste pådriveren” gir Holme meg æren for å ha tilsatt instituttledere ved Det matematisk naturvitenskapelige fakultet. Det har jeg ikke noe i mot, men helt riktig er det ikke. Jeg var prodekanus når fakultetsstyret enstemmig vedtok (høsten 2001) planverket ”Fra detaljstyring til fristilling” som innebar store endringer i form av instituttsammenslåinger, tilsetting av instituttledere, innføring av rammebevilgninger med mer. Holme har tydeligvis ikke fått med seg at alle de 12 instituttene utarbeidet styrebehandlede høringsuttalelser om disse endringsplanene den samme høsten. Det ble også gjennomført en ny høringsrunde i 2002 ved instituttene, fagforeninger o.a hvor blant annet problemstillingen omkring det å gjøre om instituttstyrene til instituttråd ble tatt opp. Dette resulterte i at fakultetsstyret (som var nytt i forhold til behandlingen i 2001) nok en gang enstemmig gikk inn for endringene.
I sin retrett innrømmer Holme at de demokratiske spillereglene ble fulgt fullt ut, men han påpeker at det manglet uravstemning i og med at ”grunnloven” jo ble endret. En ting er at grunnloven ikke endres ved uravstemninger, men uansett er det synd at Holme først nå etterlyser uravstemninger - 4 år for sent – og da som valgflesk i forbindelse med sine universitetsstyreambisjoner. Så vidt jeg kjenner til har vi ingen tradisjon for uravstemninger ved norske universiteter og normale demokratiske spilleregler ble fulgt gjennom hele endringsprosessen ved MN-fakultetet. Liksom grunnlovsendringer i Stortinget krever, ble endringsforslagene behandlet i to uavhengige fakultetsstyrer ved MN. Det systemet Holme er en tilhenger av framskaffet det systemet han er en motstander av.
Jeg antar det var godt kjent at jeg, som prodekan i 1999-2001, var sterk tilhenger av endringene (det er vel også derfor Holme gir meg pådriver-stempelet). Nettopp på det grunnlaget ble jeg valgt som dekan for perioden 2002-2004 – uten motkandidater! Holme gikk sikkert ikke inn for mitt kandidatur, men noe alternativ hadde verken han eller alle meningsfellene som han påstår var i flertall den gangen. Hva slags flertall han sikter til er uklart, og hans misnøye-argumentasjon faller klart i klasse med ordinær populistisk ”folk flest” retorikk. Om instituttlederordningen skriver Holme: ”Denne ordningen ble trædd nedover hodene på samtlige institutter ved det Matematisk Naturvitenskapelige fakultetet”. Det skriver han til tross for at han visste om at hans eget institutt behandlet saken i sitt styre i 2001 og at det resulterte i ønske om tilsetting av instituttleder. Da burde han også ant at de andre instituttene behandlet dette.
Holme unnlot å kommentere et par ting som passer dårlig med hans retoriske angrep på mine svar til sosialantropologene. Blant annet skrev jeg:
”Derimot syntes jeg det kan være akseptabelt at en valgt instituttleder får de samme fullmakter/ansvar som de tilsatte instituttlederne har ved MN i dag (men i så fall må den enkelte ha anledning til å motsette seg valg). Etter mitt syn er det ikke rekrutteringsmekanismen i seg selv som er det avgjørende når det gjelder instituttlederfunksjonen, men plasseringen av ansvar og virkemidler når det gjelder ressursbruk.”
Dette passer dårlig med hans kommentar ”Dessuten er det ganske uforklarlig at Aksnes kan mene at en ansatt leder vil gi bedre ”strategisk ledelse” enn en valgt leder.” Et viktig poeng med tilsetting var at det under daværende forhold muliggjorde rammebevilgninger og reelt beslutningssansvar på instituttnivå og dermed reell ”strategisk ledelse” på instituttnivå. Dette betrakter sikkert Holme som byråkratisk dilettanteri, men det må også han forholde seg til hvis han ønsker å realisere sine ambisjoner som maktutøver i Universitetsstyret. I det ”gamle systemet” var/er både instituttstyret og styreren fratatt alt vesentlig ansvar og myndighet omkring ressursdisponering som følge av at dette var/er kontrollert på fakultetsnivået. Holme ønsker seg ikke tilbake dit, men han mangler en utdyping av hvordan han tenker seg sin kombinasjon av den gamle og den nye modellen.
Som det framgår av mitt svar til sosialantropologene er jeg ikke en dogmatisk tilhenger av at instituttledere skal måtte tilsettes gjennom ekstern utlysing, slik vi gjorde ved MN, og jeg ser ikke vekk i fra at valg, eller en form for intern nominasjonsprosess, kan være en bedre ordning ved neste korsvei. Vi har imidlertid et stort demokratisk problem, som også Holme er en representant for (se nedenfor), nemlig at alt for få er villige til å stille til valg både som instituttstyrere og dekaner. Ved flere av instituttene fikk vi flere interne kandidater (i tilegg til eksterne) ved utlysing enn det en tradisjonelt oppnår ved valg.
Nå har vi hatt tilsatte instituttledere ved MN i ca. 2 år, og ved dekanvalget for et par uker siden hadde Holme og hans meningsfeller på ny en mulighet til å realisere sin alternative politikk. Ble muligheten benyttet? Nei, Hans Petter Sejrup ble fremmet som eneste forslag til dekan og er nå valgt. Han har vært prodekan i inneværende periode og har på ingen måte varslet omkamp på de punkter som opptar Holme.
Gjennom en rekke år og to valg synes altså Holme og hans meningsfeller å ha foretrukket dekaner som i følge han selv står for grunnleggende gale universitetspolitiske standpunkt. Det er selvfølgelig prisverdig at Holme nå søker mot universitetsstyret for å komme i posisjon for foreta sine endringer ovenfra og nedover i systemet, men det er ubegripelig at han sammen med sitt påståtte flertall to ganger unnlot å overta ledelsen av fakultetet, for så å ta ”ondet” med roten. Det hadde jo vært langt enklere?! Hans påstand om at han har våknet opp først nå (i forrige uke?) kan riktignok forklare mye, men høres lite troverdig ut.
Om oppfølging av anbefalinger og konklusjoner i internasjonale fagevalueringer skriver Holme ” Det er rystende at slike påstander uten videre blir tatt som utgangspunkt for drastiske organisasjonsmessige endringer, uten at ytterligere undersøkelser eller
vurderinger er foretatt”. At Holme ikke har gjort nevneverdige vurderinger og undersøkelser er lett å konstatere, men å forsøke å dra andre med seg i dette dragsuget holder ikke. Omfattende internasjonale, nasjonale og lokale undersøkelser og vurderinger har blitt foretatt i tillegg til at prosessene ved MN har strukket seg over to valgperioder.
Holme sin misnøye og ”alt var bedre før” holdning vil sikkert kunne hjelpe han til universitetsstyret, men Universitetet i Bergen og dets tilsatte vil det ikke hjelpe.