Tone Hellesund har jobbet med et forskningsprosjekt som viser at offerrollen forverrer situasjonen til homofile. Jeg er 24 år, bosatt i Oslo og, vel, homofil. Hellesund har rett i mye av det hun sier om å skape kunstige offerroller og dermed er undertrykkelse en selvoppfyllende profeti. Likestillingsgrupper er flinke til å si man er undertrykket, i hvert fall virker det sånn når kvotering blir et verktøy for å få homofile inn i heteroyrker. Hva nå disse yrkene skulle være. Hellesund har rett i en del, men det er noen fotnoter som mangler. Noen setninger som vil det hele litt mer mening, og som gir oss andre øyne å se med.
Noe av det som vanskeligjorde livet for meg var ikke offerrollen, men omgivelsene. Da jeg først viste tegn til åpenhet var jeg 18 og gikk siste året på videregående. Jeg ble møtt med mange reaksjoner. Noen var positive, som et stort smil, en klem og ordene ”du er alltid den du alltid har vært”. Andre var negative og destruktive.
Åpenhet har sin pris. Man blir sårbar, man gjør seg selv utsatt for de fordommene folk eventuelt måtte ha, man viser noe av det mest personligste og følsomme man har, sin seksualitet, og åpenhet er ikke alltid like friksjonsfritt på arbeidsplasser og i sosiale situasjoner.
Hvorfor denne åpenheten? Fordi eksponering igjennom åpenhet er nødvendig hvis man skal finne en partner.
Det er to ting som gjør mitt liv som homofil vanskeligere:
- Personer med destruktive fordommer som springer ut fra en så absurd virkelighetsoppfatning at det grenser til en diagnose. Personer som omtaler ens liv som en forbrytelse med dødsstraff som strafferamme. Når andre snakker om likeverd og samhold, snakker de om meg som om jeg var en sykdom man prøver å integrere i en frisk kropp. Slike mennesker var grunnen til at jeg var redd for å gå på skolen som barn, ikke offerrollen.
- Det er vanskelig å forholde seg rasjonell til den eksponeringsmåten homofile frivillig, eller ufrivillig, velger. Det skal godt gjøres å få en homoseksuell på TV uten å leve opp til
fordommer om at homofile er feminine, jålete, skrikende og har sære seksuelle preferanser utover at de er homofile. Ballonger, såpebobler, sminke og dameklær burde blitt fjernet fra homoparaden for det er disse minnene som sitter igjen. Ikke de mange hundre som viser seg som et vanlig menneske man kan identifisere seg med og relatere til mye annet. Jeg vet ikke om noe som så eklatant torpederer likestilling, selvfølelse, stolthet og modighet relatert til åpenhet som nettopp dette.
Jeg betviler ikke Hellesunds kompetanse, men synes det var et og annet som var usagt og som ikke gav et helt bilde. Man trenger ikke nødvendigvis så mange linjer for å komplettere.
Jeg ønsker å takke for en artikkel som forhåpentligvis starter en prosess og en debatt som viser seg å være fruktbar.
.