Molekylærbiologiprofessor Bernt Walter påpekte en gang at UiB har et fakultet for kroppen, et for sinnet, et for kulturen, et for loven, et for samfunnet – og et for alle andre arter på jorda, alt annet på planeten, alle andre planeter, resten av universet og eventuelle andre univers. Inntil nylig hadde vi sågar et eget fakultet for menneskets kjeve. Men ved hvilket fakultet kan studentene få vite hva et menneske er?
I følge Wikipedia ble examen philosophicum innført i kongeriket Danmark-Norge i 1675 og automatisk innført ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) ved opprettelsen i 1811. Fra begynnelsen av gikk undervisningen over 2-3 semestre og inneholdt filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk og historie, men ved 200-årsjubileet for emnet ble det innsnevret til å føre fram til en eksamen i filosofi. I tidens løp har også omfanget krympet, slik at det nå utgjør 1/3 semester ved alle norske universitet unntatt NTNU, der det utgjør 1/4. Det er altså ikke slik at filosofien har fortrengt de andre fagene, men at fellesutdanningen for alle studenter er redusert til et gløtt inn i filosofihistorien. Det var kanskje en god plan for en minste felles plattform for alle studenter for 140 år siden. Men spørsmålet er om det er på tide å utvide plattformen for hva alle studenter bør vite noe om. Kanskje vi skal gå tilbake til noe som ligner på det opprinnelige innholdet og formålet med examen philosophicum? Vi vil bruke tre begivenheter dette vårsemesteret til å belyse dette.
Fredag 20. januar besøkte Harvard-historikeren Daniel Smail Oslo. Litteraturhuset var fullpakket av interesserte som avsto fra skituren for å høre ham foredra om hans bokDeep History and the Brain, der han kritiserer historiefaget for å mangle interesse for tiden før de eldste tekster. Smail hevder at det ikke går an å forstå historien uten å forstå hvordan hjernen påvirker menneskets behov. Han blir derfor en talsmann for at våre siste 2 millioner år er av stor betydning for å forstå vår nære fortid og vår samtid, slik han viser i Deep History: The Architecture of Past and Present.
Det er ikke mange som vet at det er få steder i verden med høyere kompetanse på denne perioden enn her ved UiB. Christopher Henshilwood, professor i afrikansk arkeologi ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR), er ansvarlig for undersøkelser av mange sørafrikanske lokaliteter der det periodevis har bodd mennesker for 65000-130000 år siden, i den perioden der vår art tok store steg framover i kognisjon (se På Høyden-reportasje om hans nyeste Science-artikkel). Kanskje er det rett å si at om enn ikke disse hulene så i denne perioden, ble menneskets hjerne moderne. Arbeidet han gjør der er av så høy kvalitet at han som en av veldig få ved UiB er tildelt et seniorstipend fra European Research Council. Christopher Henshilwood skal forelese om menneskets begynnende modernitet i egget torsdag 24. mai, i regi av MN-fakultetets nye forelesningsserie Horisonter.
Disse to begivenhetene handler ikke bare om at human- og samfunnsvitenskapene får tilgang til ny erkjennelse av hva et menneske er: det samme gjelder for biologifaget. Det er en økende erkjennelse blant biologer at kulturen – og samfunnet denne kulturen har skapt – har vært den viktigste drivkraft for evolusjonen av vår egen art disse siste par millioner år, og faktisk med stadig sterkere seleksjonstrykk henimot moderne tid. Man kan ikke forstå det moderne menneskets biologi uten å forstå vår historie!
Men det hendte også mye for mer enn 2 millioner år siden. Alle som har forsøkt å fortelle en god historie vet hvor vanskelig det er å finne riktig sted å begynne. Ethvert segment av menneskets historie har en forhistorie med konsekvenser for vår fortelling. Så, hvor skal man begynne? Med grekerne? I steinalderen? Med evolusjonen av våre forløpere i Afrika, eller med pattedyrene? Hvorfor ikke med Big Bang, den eneste ene begynnelsen?
En som begynner helt fra Big Bang er den nederlandske historikeren Fred Spier, som førstkommende mandag 13. februar besøker UiB i et samarbeid mellom dannelsesemnene, Darwinkomiteen og Horisonter. Spier er visepresident i International Big History Association og underviser i temaet storhistorie (Big History) ved flere nederlandske universiteter, med omtrent samme allmenndannelsesbegrunnelse som examen philosophicum har hos oss. Storhistorie er ikke en teori men et perspektiv, og internasjonalt drives det i stor grad framover av historikere som vil beskrive de viktigste kreftene og prosessene fra den aller første begynnelse til nå. Stort større enn storhistorie går det ikke an å gjøre historieundervisningen. David Christians Maps of Time og Fred Spiers Big History and the Future of Humanity ansees ofte som de mest vellykkede forsøkene hittil.
Selv om mennesket forsøkes forstått i mange vitenskapelige subdisipliner, er det kanskje først når de forskjellige fasettene og perspektivene blir satt sammen igjen at vi kan bygge den helhetlige forståelsen. Slik vi ser det er dette et av hovedpoengene til storhistorikerne, og begrunnelsen for at de aktivt trekker inn antropologi, astronomi, biologi, filosofi, geografi, geologi, litteraturvitenskap, paleontologi, politiske fag, sosiologi, med mer. En aktiv innsats for denne tverrfagligheten kan kanskje motvirke at vitenskapene og universitetene av noen blir oppfattet som relativistiske, fragmenterte og irrelevante i samfunnsutviklingen. Vi tror i alle fall at en effekt av en tverrfaglig modul i bachelorgraden er at studentene, og deretter neste generasjon av akademikere, vil ha større forståelse for verdien av andre fags perspektiver.
Flere norske universiteter prøver å tenke nytt om fellesundervisningen for alle studenter. En utilsiktet effekt av kvalitetsreformen, der studenter søker opptak til spesialiserte studieprogrammer i stedet for brede fakultetsprogrammer, er at studentene allerede på bachelornivå lærer stadig mer om stadig snevrere felt. UiB er foregangsuniversitetet for diskusjonen om akademisk dannelse og dette foregår nå også på nasjonalt plan. Vi håper besøket av Fred Spier og forelesningen senere i vår av Henshilwood kan bli en inspirasjon til videre diskusjoner om dette ved UiB. Er det behov for at alle studenter kjenner litt til de krefter som har formet utviklingen av vårt univers, overgangen fra natur til kultur og den gradvise tilblivelsen av vår hjerne? Kan vi klare å etablere en felles plattform for forståelse av oss selv, basert på at ingen fag alene har oversikt over det meste? For å være tydelige: Vi foreslår ikke å redusere filosofiomfanget i examen philosophicum, men argumenterer for at det finnes enda større sammenhenger som alle studenter bør kjenne til. Kanskje er det beste resultatet et større introduksjonskurs? Det er på en måte å gå tilbake til starten, til 1600-tallet.
UiB er faktisk ikke i en dårlig posisjon til å lede an i en slik videreutvikling, men det fordrer meningsutvekslinger på tvers av universitetet og at man enes om et felles mål: at studentene skal lære å vurdere og verdsette flere perspektiver. Vi har stor bredde i våre fagdisipliner, vi har allerede en portefølje av dannelsesemner og vi har toppsentre innen forskning på livets opprinnelse, menneskehetens opprinnelse og hjernens funksjoner.
Vi ønsker derfor vel møtt til to inspirerende forelesninger mandag 13. februar (se http://darwin.uib.no) og forhåpentligvis videre diskusjoner deretter!