Jeg ble provosert da du og rektorkandidat Olsen diskuterte etter- og videreutdanning på Litteraturhuset 11. april. Olsen foreslo en konkret løsning på et konkret problem, mens du snakket i generelle vendinger om hvor viktig dette temaet er. Det er alle enige i. Det er ikke interessant.
Undertegnede har ansvaret for en erfaringsbasert mastergrad i demokratibygging, noe som innebærer helgesamlinger med forelesere fra ulike fagfelt, som juss, statsvitenskap, økonomi og filosofi, for å nevne noen. Avlønningen av disse har vært et sammenhengende mareritt de siste to årene, etter at Riksrevisjonen innskjerpet vilkårene for at forelesere kan få betalt for undervisning i 2011. INGENTING har skjedd fra sentralt hold ved UiB for å løse dette, og det er ditt ansvar, som viserektor for utdanning. Saken om omorganisering av etter – og videreutdanningen som skal diskuteres i universitetsstyret den 18. april tar heller ikke fatt i dette. Saksfremlegget viser derimot av bare 6 av 22 EVU – tilbud ved psykologisk fakultet nå er aktive, i påvente av en avklaring om honorering.
Videreutdanning skal være en ordinær del av universitetenes virksomhet, har Stortinget pålagt oss. Det er vel og bra, men i praksis fungerer det sjelden slik. Jeg kan ikke pålegge en foreleser fra et annet institutt å undervise en lørdag eller søndag (eller noen annen dag), og min egen styrer verken kan eller vil gjøre det med våre egne ansatte (noe jeg er helt enig i). Det blir heller ikke gode forelesninger av å tvinge folk til å undervise.
Den eneste måten jeg kan skaffe forelesere på er ved å avlønne dem. Det rigide regelverket ved UiB gir meg bare én løsning. Den er at fakultetsdirektøren – etter å sitere den relevante teksten i eksisterende regelverk – takker foreleser for å ha utført en oppgave som vedkommende har utført utenfor ordinær arbeidstid og som har medført unødig og gjentagende belastninger over tid (viktig formulering; står i særavtalen), for så å utbetale et kronebeløp for innsatsen. Det betyr også at jeg ikke kan bruke forelesere som (enda ikke) har oppfylt sin forelesningsplikt – som om jeg vet om de vil oppfylle sin forelesningsplikt når jeg spør dem – eller bruke forelesere til å holde enkeltforelesninger.
Det kan legges til at så langt har lønnen for disse forelesningene kommet inn på konto til foreleserne et halvt år – etter diverse purringer – etter at forelesningen fant sted. Det sier seg selv at jeg da har en gedigen – og ofte unødvendig – jobb å gjøre for å sikre meg at disse foreleserne vil stille opp igjen. I tillegg eksisterer ikke muligheten til å engasjere noen til å holde en enkelt forelesning fra et annet institutt eller fakultet.
Dag Rune Olsen har her hugget over den gordiske knuten. Han foreslår å legge administrasjonen av etter- og videreutdanning til Uni Research, som har frihet til å avlønne forelesere for undervisning. Undervisning og studiepoeng vil fremdeles naturligvis bli gitt av UiB. Det vil kanskje også gi meg bedre tid til å tenke på kvalitet i utdanning, i stedet for å bekymre meg for at forelesere ikke får betalt, eller ikke vil stille opp på ny. Hva er din løsning på dette problemet, Atakan?
P.S. I juli i fjor holdt jeg tre forelesninger på HF- fakultetet om norsk politikk og samfunnsliv for norsktalende utenlandsstudenter. Saken lever sitt eget liv i vårt elektroniske saksbehandlingssystem ePhorte, og jeg tenker å skrive et eget innlegg om dette i På Høyden om jeg etter tre purringer (siden februar) ikke ser dette honoraret på min lønnsslipp i mai…