Var alt så mye bedre før? Det kan se slik ut på debatten om styringsmodellen ved UiB. Ikke var det sykemeldinger, ingen fryktet for represalier, alle turde frimodig å stå åpent fram med kritikk, arbeidsmiljøet og styringen var nærmest perfekt.
Jeg har vært ansatt ved Universitetet i Bergen i 20 år. Jeg tror ikke hukommelsen svikter meg så totalt, så dette stemmer ikke helt med mine erfaringer.
Har BT et eneste kritisk spørsmål til ren næringslivsledelse ved UiB? Kan BT tenke seg at universitetene faktisk har særlige samfunnsoppgaver og at det er rimelig at både ansatte og studenter får være med å bestemme gjennom valg hvem som skal bli den faglige ledelsen? Universitetene er ikke vanlige næringslivsbedrifter, men institusjoner med et stort samfunnsansvar som skal ivareta forskning, undervisning og formidling. Forvaltningen har flere og kryssende hensyn å ta enn næringslivshensynet.
Er demokratiet en ulempe?
Hvorfor skulle ikke tilsatte og studenter være representert i styret ved Universitetet i Bergen? Dette er nærmest framstilt som en ulempe. Hva er det som blir så mye bedre med et universitetsstyre med avdankede politikere og næringslivsledere i flertall? Jeg savner overbevisende argument og forklaringer på hva som faktisk er mye bedre med eksterne representanter, og hva som skal bli mye bedre med eksternt styreflertall og ekstern styreleder.
Det blir kritisert at det er så få som deltar i valgene ved universitetene, og da kan en spørre seg om demokratiet er representativt. Til det er å si at det er langt færre enn ønskelig som deltar i Stortings, kommune- og fylkestingsvalg, men skal vi derfor avvikle demokratiet og tilsette statsministeren og ordførerne i kommunene og fylkene?
Den valgte lederen må forholde seg til et styre der det er valgt inn representanter fra både vitenskapelige, tekniske og administrativt tilsatte. Styrerepresentantene får da både informasjon og muligheten til å diskutere saker og komme med sine synspunkt. Med andre ord: de har rett til å være med å styre fordi de er valgt inn i et styre. En tilsatt leder kan holde seg med et råd og trenger ikke å forholde seg til et styre.
Enkelte steder er Instituttstyrene allerede en saga blott. Dersom vi skal ha tilsatte ledere også på Fakultetene og på toppnivå forsvinner i realiteten retten til påvirkning. Det er mildt sagt ikke en ønskesituasjon fra et fagforeningssynspunkt.
Hvor ble demokratiet av?
Nå får vi spørsmål om hvor de valgte styrene og demokratiet på instituttnivå ble av. Vi informerte om konsekvensene før Universitets- og høyskoleloven ble endret, men jeg tror ikke tilsatte så dette før det var for seint. Når demokratiet med valgte ledere og styrer er tapt, så får vi det ikke tilbake.
NTNU har nå forsøkt ordningen med tilsatt rektor. Fagorganisasjoner ved NTNU ønsker å få tilbake både valgt rektor og valgte dekaner og instituttledere. Det får de neppe etter signalene fra NTNU-styret. Eksterne styreledere gir ikke fra seg makten frivillig. Det forteller oss at det er risikabelt å gi fra seg retten til demokratiske valg.
NTL ønsker valgt ledelse på alle nivå ved UiB. I vårt høringssvar på Styrings- og ledelsesformer ved UiB har vi gitt uttrykk for dette. Når det gjelder tilsatte instituttledere vil vi selvsagt avvente evalueringen av denne ordingen. Forutsetningen for valg på alle nivå er at det er flere kandidater å velge i. Hvis instituttene er så små at en eller høyst to personer er valgbar/e er det ikke reelle valg. Nå er instituttene store og langt flere er valgbare, men nå er trenden likevel tilsatte instituttledere. Da kan hun/han holde seg med et råd som de kan lytte til hvis det passer, eller de kan la det være. Hvis denne modellen skal brukes også på rektor og et universitetsråd, da ville virkelig den tilsatte rektor kunne bli eneveldig og uavsettelig. Nå er rektor valgt for fire år og minst like avsettelig som en tilsatt rektor.