I sitt møte 19. februar fattet universitetsstyret et vedtak om styring og ledelse på fakultets- og instituttnivå. Dag Aksnes stemte for dette vedtaket. Det er svært overraskende at han senere i flere innlegg i På Høyden har polemisert og argumentert sterkt mot det han selv var med på å vedta. Hva er det han egentlig mener?
Som kandidater ved rektorvalget uttaler vi i vår programerklæring at vi vil utvikle ledelsesmodeller på fakultets- og instituttnivå som tar hensyn til ulike behov i forskjellige fagmiljøer, med sterk faglig ledelse og beslutningsprosesser med god forankring i kollegiale organer, basert på åpenhet og medvirkning fra alle grupper av ansatte og studenter.
Det kan sies mye godt om ordningen med ansatte instituttledere. Samtidig er det slik at når det ved noen fakulteter er et ønske om ansatte dekaner – fordi det etter deres mening utgjør en garanti for godt lederskap – så kan det tenkes at dette finner sitt motstykke ved andre fakultet i ønske om en ordning med valgte instituttledere – igjen fordi det betraktes som den sterkeste garantien for godt lederskap. Felles for begge disse synene er altså at det er det gode faglige lederskapet som står i sentrum. Når Aksnes i sitt utvalgte sitat fra biofagevalueringen mener å finne en allmenngyldig begrunnelse for ansatte instituttledere, er det også det gode lederskap det er tale om:
“All Review Panels identified a lack of scientific leadership associated with the ’horizontal’ departmental structure and the appointment of administrative departmental chairs with little scientific authority. We strongly recommend that this practice be abandoned in favour of appointing the most accomplished scientists as departmental chairs for a period of 5-6 years. These leaders should have the responsibility and the authority to formulate departmental research strategies.”
Sitatet, om det er korrekt angitt, omtaler ikke valgt eller ansatt ledelse, derimot peker det på at et lederskap uten vitenskapelig autoritet er en svak ledelse. Det er vi helt enige i. Vi trenger en faglig ledelse på alle nivåer med stor faglig autoritet. Om den er valgt eller ansatt er i den sammenheng ikke et kjernepunkt - kjernepunktet er spørsmålet om hva som er godt lederskap. Det vil vi gjerne diskutere i andre sammenhenger.
Dersom en videre lesing av dokumentet Aksnes refererer til, skulle vise at det faktisk argumenterer for at ansatt ledelse er nødvendig på biofag, så ville vi heller ikke protestere på en slik konklusjon. Derimot vil vi mene at det som er riktig på biofagene ikke nødvendigvis er riktig på alle fakulteter, hvor både forsknings- og undervisningssituasjonen kan være annerledes.
Spørsmålene fra Aksnes om gjennomføringen av eventuelle valg av instituttledere, om valgbarhet, valgmåte og vekting av stemmer, er interessante, men burde kanskje ikke gi grunnlag for særlig store bekymringer. Dette kan avklares greit i den videre konkretiseringen av regler og prosedyrer. La oss bare minne om at dette håndteres og fungerer i forbindelse med andre valg, for eksempel dekanvalg, og valg ved andre universiteter. For eksempel har NTNU en ordning med valgte ledere for alle sine institutter.