Så går det mot slutten av juni igjen, og semesterets siste uteksaminerte masterstudenter er i ferd med å klatre ned fra Nygårdshøyden. Kanskje tilhører nettopp du en gruppe mennesker hvis denne juni skiller seg radikalt fra de utallige andre junimånedene du har opplevd så langt i ditt liv. Det kan være at du, som meg, er ”ferdig utdannet”. For noen klukker ordene ”ferdig utdannet” vakkert og forlokkende som en sildrende bekk, for andre klinger det som mynt i kassa. Dernest finnes det en tredje kategori nyutdannede. Det er dem som mottar sin nyervervede tittel i beste fall med en stor dose ambivalens. Og dem finnes det en hel skokk av på universitetet. Mange av dem fra det samfunnsvitenskapelige fakultet, og en god del av dem kommer fra det historisk-filosofiske fakultet. Denne teksten går ut til dere.
Mens man får inntrykk av at alle diplomøkonomer og sivilingeniører med dødsforakt i blikket stuper målrettet inn i Nordeas eller Hydros kontorlandskap, klare til å regne ut rentesatser eller dimensjonere borekroner, står de fleste cand.philoler og cand.politer (det het vi før i hvert fall) og klamrer seg til et stykke silke (slips eller skjerf, avhengig av ditt sosiale kjønn) påtrykket universitetets logo, og lurer på ”hva nå?”. Og hvem kan klandre oss. I seks, sju år har vi pløyd oss gjennom tung teori, brynet oss på det abstrakte og hypotetiske, og vi har dedikert all vår tid på å forstå verden rundt oss. Vi har blitt samfunns- og humanvitere. Hvordan gå veien videre, fra viter til praktiker, er ikke blitt ofret så mye oppmerksomhet.
Et av de første spørsmålene jeg husker fra min tid med ex.phil i Trondheim, en gang helt mot slutten av det forrige århundret, er ”hva er forskjellen mellom er og bør?”. Nå, sju år seinere og nyutdannet master, spør jeg meg om det er et skille mellom den jeg er og den jeg burde være. ”Er jeg til noe nytte, og burde jeg hatt mer praktisk kunnskap?”. Derfor denne manglende trangen for å løpe ned dørene til Nordea og Hydro, det er rett og slett litt vanskelig å vite hva en kan. (Nordea/Hydro: dere brukes her bare som et retorisk verktøy. Ring meg om dere skulle trenge en humanviter.)
Til deg som går ut med en master i vår, og kanskje stiller deg selv de samme spørsmålene, her har du en liten pep-talk: Det er bruk for deg, og de siste seks-sju årene har du vært lite annet enn en praktiker. I løpet av dine år ved universitetet har du måttet lære å kjenne en fremmed og uoversiktelig organisasjon, og du har måttet lære deg organisasjonens språk, normer og regler. Hver dag, semester etter semester, har du tilegnet deg ny kunnskap. Du har gått til forelesninger med den visshet om at før dagen var omme ville du mest sannsynlig ha tenkt en tanke du aldri har tenkt før, lært et ord du aldri har hørt før, og forstått en kultur du aldri før har hørt om. Og neste dag har det vært på’n igjen. Helt frem til eksamen. Med et tekstlig materiale på tusenvis av sider som skal forstås (ikke bare leses, men forstås) i løpet av knappe fem måneder, for så å kunne hentes frem i løpet av den første timen av en eksamen, slik at de resterende timene kan brukes til å produsere en retorisk sammenhengende tekst på 15-20 sider som helst skal være bra, er man nødt til å være praktisk.
I årevis har du daglig tilegnet deg kunnskap som i verste fall har fremstått som totalt meningsløs. Likevel har du bitt tennene sammen, tenkt pragmatisk og, ofte i samarbeid med andre, destillert essensen av tungt teoretisk stoff for å kunne prestere best mulig. Si meg den bedrift hvor kvaliteter som disse ikke er verdsatt.
Det er mulig universitetene i noen kretser fremdeles går under den noe nedlatende betegnelsen ”vekttallsfabrikker”. Selvsagt finnes det gode grunner for en slik betegnelse. Men ikke glem at som ved de fleste andre fabrikker finnes det hardtarbeidende arbeidere her. Samfunns- og humanvitere har ikke ”bare lest noen bøker”, de har arbeidsrutiner og et trenet blikk for å kunne forstå det nye og ukjente. De er arbeidere som tror på det de gjør. Dette er en annen grunn for at noen samfunns- og humanvitere går arbeidslivets ordende former i møte med en viss skepsis: frykten for en slags intellektuell stagnasjon. Etter i årevis å ha slitt med å avdekke samfunns- og organisasjonsstrukturer, eller drøftet etiske, filosofiske og politiske spørsmål, er det ikke uten en viss redsel for ”den konforme verden” man forlater studenttilværelsen. Man frykter at kunnskapen skal forvitre og den analytiske muskelen svinne hen. Som haien må vi fortsette å svømme, ellers dør vi (noen haier sover aldri, bare spør en marinebiolog). En nyutdannet akademiker kan dermed fremstå som kresen i sitt møte med et, visstnok, særdeles gunstig arbeidsmarked. Og hvorfor skulle ikke hun eller han være det?
En master i samfunns- og humanvitenskapen tar omtrent like lang tid å tilegne seg som det tar å bli ferdig utdannet lege (skjønt det strammes inn, og utdannelsen har blitt kortere med årene). Hvor legestudenten har dissekert sine, skal vi si subjekter, med skalpell og stødig hånd, har akademikeren brukt sin skarpe penn og sitt analytiske sinn. Både legen og akademikeren sitter med et ønske om å kunne bruke sin kunnskap og sine metoder på å gjøre en forskjell her i verden. På å gjøre verden til et bedre sted, og føle at man bidrar med den kunnskapen man har. Kan man da klandre våre nyutdannede dersom de ikke med et smil om munnen løper til diverse vikarbyråer for å sparke i gang sin profesjonelle karriere fortest mulig?
Likevel, vi kan ikke alle få den jobben vi drømmer om (det kan til og med være at vi ender opp med en slik jobb vi har mareritt om). Derfor må en ikke tvile på egne ferdigheter, og heller ikke glemme at inspirasjon kan finnes i alle jobber. Adam Smith var toller, Spinoza laga briller, Wittgenstein var en periode grunnskolelærer og Stuart Mill hadde en kontorjobb i Øst-India kompaniet. Slipp derfor aldri pennen og slå aldri sammen bøkene, stem gitaren og fortsett å gå på kafé. Verden kan forandres, nye tanker kan tenkes og liv kan berøres, selv fra bak en pult et sted i kontorlandskapet til Nordea.
Lykke til.