HFs dekan er åpenbart ikke spesielt glad for mine innspill til en debatt om HFs strategi. Det er synd, fordi jeg tror strategidokumentet ville ha blitt bedre hvis han hadde tatt hensyn til dem.
Det er i denne sammenhengen viktig å forstå hva et strategidokument skal være. Jeg mener selvfølgelig ikke, slik dekanen antyder, at strategien skal sikre kontroll over økonomien. Strategien er overordnet økonomien og budsjettmodellene er midler for å gjennomføre strategien. Vi må ha en strategi som definerer hva vi ønsker å oppnå, og så må vi utforme budsjettene på grunnlag av dette. Man ville ha fått en bedre diskusjon av budsjettmodeller og økonomisk styring dersom man hadde hatt et strategidokument å ta utgangspunkt i, derfor er det uheldig at man har ventet så lenge med å definere strategien.
Dekanen stiller seg uforstående til at jeg kritiserer rekrutteringsstrategien. Jeg synes det er bra at man er så tydelige på at stillinger skal utlyses internasjonalt. Jeg skulle ønske man kunne skrive like tydelig i strategien at “Som hovedregel skal alle ledige stillinger ved fakultetet lyses ut åpent.” Man må åpenbart ta hensyn til norsk arbeidslivslovgivning, men en så tydelig formulering i strategidokumentet skal nettopp fungere som et incentiv for administrasjonen til å unngå at vi havner i de situasjonene hvor stillinger ikke kan lyses ut åpent.
Jeg oppfatter av dekanens svar at han er enig i at stillinger bør lyses ut åpent og håper at det kan la seg gjøre å få en slik formulering med i strategien. Jeg har ikke sådd tvil om at de som har blitt ansatt ved HF i løpet av de siste årene er høyt kvalifiserte personer, men så lenge mange av disse har blitt ansatt uten åpne utlysninger kan vi ikke være sikre på at de er de best kvalifiserte. Vi må for å bruke grammatisk terminologi ta kvantespranget fra positiv til superlativ, fra høyt kvalifiserte til høyest kvalifiserte. For at UiB skal kunne oppnå sin målsetning om å bli et internasjonalt anerkjent forskningsuniversitet er vi avhengig av å rekruttere de beste. Dette kommer ikke tydelig nok fram i HFs strategi.
Min viktigste innvending mot strategien er den grunnleggende forståelsen av humaniora, som jeg mener er ubehjelpelig. Hovedproblemet, både i høringsnotatet fra mai og i utkastet til strategi som ble sirkulert nå i oktober, er at humaniora ikke defineres på egne premisser, men som en hjelpedisiplin for andre fag. Formuleringen er nesten identiske i de to dokumentene, her i den siste versjonen:
“Humaniora sitt studieobjekt er menneskeleg kultur og erfaring, tolka i eit historisk så vel som samtidig perspektiv. I tillegg kjem språket, som er den viktigaste føresetnaden for både kultur og det å ta vare på og studere kultur og erfaring. Dette gjer humaniora til noko meir enn eit sett underdisiplinar med eigne, veldefinerte studieobjekt. Alle fag som studerer mennesket som åndeleg, sosialt og biologisk vesen og ulike aspekt ved menneskelege samfunn og omgjevnader, bør gje rom for eit humanistisk perspektiv om resultata skal bli optimale og få langsiktig verdi for samfunnet.”
Det er ubehjelpelig å skrive at språket kommer i tillegg til kulturen og den menneskelige erfaring. Språket er en del av kulturen. Det er også ubehjelpelig å si at humaniora er noe mer enn et sett underdisipliner, uten å presisere hva dette “mer” er. I intervjuet som ble publisert På Høyden 25. oktober viser dekanen, på direkte spørsmål fra journalisten, til to perspektiver. Disse har blitt definert av journalisten som Forskningsrådets hjelpedisiplinperspektiv og Toril Mois perspektiv på humaniora som bærer av verdi og mening.
Forskjellen på dekanen og Moi er imidlertid at mens Moi bruker plass på å definere hva denne verdien består i, så nøyer dekanen seg med tomme floskler som ikke blir gitt noe innhold: “Humanioraforskningen har en verdi i seg selv. Et sivilisert samfunn greier seg ikke uten humaniora.”
Mois definisjon bunner i en forståelse av hvorfor et sivilisert samfunn ikke greier seg uten humaniora og hva det er som gjør et humanistisk perspektiv viktig. I en kronikk i Aftenposten tidligere i år skriver hun:
“Humanistisk forskning tar opp grunnleggende spørsmål om eksistens, bevissthet, erfaring, mening og verdier. […] Humaniora gir oss vår historiske hukommelse, vår bevissthet om hvor vi kommer fra og hvem vi er i dag. Humaniora er et samfunns selvrefleksjon og ettertenksomhet. Uten humaniora vil samfunnet ikke bli noe annet enn et hukommelsesløst, byråkratisk teknokrati der ingen lenger spør om enkeltmenneskets erfaringer, eller bekymrer seg om verdier og mening. Å forsvare humaniora er å forsvare et ideal om et samfunn.”
Vi kan ikke bare forutsette at folk forstår dette, vi må bruke strategidokumentet til å minne oss selv og omgivelsene på det. Derfor er det ikke nok når dekanen sier at han synes begge perspektivene er viktige, han må også, når han blir intervjuet av På Høyden, når han skriver leserbrev på samme sted og når han skriver strategien for HF-fakultetet, understreke hvorfor humaniora er viktig.
I tillegg til Mois kronikk kan dekanen ha nytte av å se nærmere på Martha Nussbaums bok Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities, hvor hun understreker at forskning på og utdanning i humanistiske disipliner danner grunnlaget for en bedre og mer opplyst offentlig debatt. I tillegg kan det være nyttig å ta innover seg perspektivene i en kronikk forskergruppa “Tekst og Historie” ved UiO publiserte i Morgenbladet 12. september 2008, hvor de viser til nettopp tekst og historie som grunnleggende, forenende størrelser i humanioraforskninga. I sommer fikk vi også et viktig bidrag til den nasjonale debatten om humaniora her ved vårt eget fakultet, gjennom artikkelsamlinga Humanioras fremtid. Tilsammen skulle disse publikasjonene gi dekanen god hjelp i hans videre arbeid med strategien.
Dekanens manglende evne til å definere humanioras egenart er spesielt alvorlig i et dokument som dette som både skal stake ut en retning for hva vi på HF skal drive med de neste årene og gi omverden en forståelse for hvorfor vi er relevante. Derfor vil jeg be om at han bruker mer tid til å jobbe med denne delen av strategien enn han har gjort til nå.