Hva vil Rolf Reed prioritere ned?

I et innlegg i BT 25. februar viser professor Gunnar Skirbekk til rektorkandidat Rolf Reeds uttalelser om at han ønsker en ny kurs for UiB og spør hva han vil med UiB. Reed avslutter sitt svarinnlegg i BT 28. februar på denne måten: ”Med dette sendes stafettpinnen videre til sittende rektor som ønsker å prioritere og bygge samtlige disipliner og fag i bredden basert på basisbevilgningen og uten en offensiv strategi rettet mot alternativ forskningsfinansiering.”

I sitt innlegg skriver Reed også dette: ”I dag opplever sentrale fagmiljø at de hindres i å utføre sin forskning fordi de ikke kan ha en aktiv og byggende samfunnsdialog.” Dette utsagnet er så spesielt at vi må forvente en konkretisering av hva Reed mener: Hvorfor mener han at fagmiljøene ikke kan ha ”en aktiv og byggende samfunnsdialog”, og hvordan mener han fagmiljøene hindres i å utføre sin forskning på grunn av dette?

La meg her fastslå at fagmiljøene ved UiB ikke bare kan ha, men faktisk har omfattende kontakt og dialog med samfunns- og næringslivet. Reed nevner selv i sitt innlegg gode eksempler på nettopp slik samhandling: De helt ferske bevilgningene til to nye forskningssentre for miljøvennlig energi, ”der blant andre UiB deltar med sin grunnforskning og Unifob og Christian Michelsen Research med sin anvendte forskning og teknologiutvikling. Dette gjøres i samarbeid med industripartnere som StatoilHydro som anvender og implementerer kunnskapen.”

Slik samhandling samsvarer godt med det nåværende rektoratets program, som legger vekt på å videreutvikle og styrke samarbeidet med samfunns- og næringslivet, blant annet gjennom godt samspill med Unifob, CMR og andre selskaper og institutter utenfor universitetet. I tråd med dette programmet utarbeider UiB nå, som det første norske universitetet, en handlingsplan for å styrke forholdet til omverdenen. I vårt program for perioden 2009-2013 legger vi vekt på oppfølgingen av denne planen. Planen inneholder en rekke konkrete tiltak. I tillegg skisserer den nye handlingsplanen hvilke premisser og prinsipper som universitetet må legge til grunn for sitt samarbeid med samfunns- og næringslivet: Universitetet og dets samarbeidspartnere må ha gjensidig respekt for hverandres ulike roller i samfunnet og en felles forståelse av universitetets institusjonelle autonomi og faglige uavhengighet. I sitt samarbeid må universitetet dessuten prioritere langsiktige partnerskap framfor kortsiktige markedsorienterte prosjekter.

Det er ingen uenighet mellom de to kandidatene til rektorvalget om at samarbeidet med samfunns- og næringslivet skal styrkes. Men det er bare jeg og mitt team som presenterer konkrete tiltak for dette, og det er bare vi som presiserer spesifikke premisser for samarbeidet.

La meg så kommentere påstanden om at rektor ikke har en offensiv strategi for alternativ forskningsfinansiering. Arbeidet med å skaffe ekstern forskningsfinansiering har svært høy prioritet ved UiB. Det satses offensivt på dette, ved forskningsadministrativ støtte i forbindelse med fagmiljøenes søknadsprosesser, ved økonomiske ressurser til utarbeiding og bearbeiding av søknader, ikke minst søknader om midler fra EU, ved ulike typer av incentiver og ekstra støtte til dem som får gode vurderinger av sine søknader, og ved store beløp til egenandeler i eksternfinansierte prosjekter. Det satses aktivt på samspill med forskningsmiljøer utenfor UiB, blant annet Unifob og CMR, for å utarbeide felles søknader om større prosjekter. Den samlede eksterne forskningsfinansieringen ved UiB, Unifob og CMR har økt fra 826 millioner kroner i 2005 til mer enn en milliard kroner i 2008. I EUs 7. rammeprogram er UiB så langt det beste norske universitetet.

Ved rektorvalget i år går jeg og mitt team inn for å videreføre denne offensive strategien og prioritere ytterligere økning av den eksternfinansierte forskningen fordi det for tiden er dette som er den viktigste muligheten for ekspansjon av universitetets virksomhet. Vi må imidlertid ikke glemme at det først og fremst er, og må være, den statlige basisfinansieringen som sikrer universitetets grunnleggende, langsiktige utvikling og handlingsrom. Derfor har vi stilt oss i spissen nasjonalt for å få tilbake hvileskjærspengene, for odontologibygg, for rehabilitering av museumsbygningen, og generelt for å utfordre regjeringen i forhold til dens egne ambisjoner for norsk forskning.

Så til spørsmålet om prioritering. Det er riktig at vi legger vekt på faglig utvikling over hele bredden av universitetets virksomhet. Et forskningsuniversitet skal ha forskning, forskerutdanning og forskningsbasert utdanning i alle sine fagmiljøer. Derfor prioriterer vi arbeidet for gode forskningsmuligheter i alle fagmiljøene. Vi legger da vekt på variasjonene i finansieringsbehov mellom ulike fagområder. Vi har videreført ordningen med at alle vitenskapelig ansatte skal ha like mye tid til forskning som til undervisning. I gjennomdrøftingen av kvalitetsreformen har vi lagt særlig vekt på å frigjøre mer sammenhengende tid til forskning. Vi har innført en ordning med støtte til videre arbeid med frie forskerinitierte prosjekter som får meget god vurdering i forskningsrådet, men som likevel ikke gis prosjektmidler. Vi har bidratt aktivt til avvisningen av Stjernøutvalgets forslag om tvungen sammenslåing av universiteter og høgskoler, som ville hatt som konsekvens at vi ikke lenger kunne ha forskning og forskerutdanning i alle fagmiljøene.

I tillegg til utvikling av forskning i alle fagmiljøene, bruker vi store ressurser på prioritering av særskilte satsingsområder, ikke bare de to langsiktige satsingene innenfor marin og utviklingsrelatert forskning, men også en rekke andre områder som har utmerket seg ved spesielt stort potensial og høy kvalitet. Slike områder utvikles og identifiseres nettopp på grunnlag av at vi har forskning over hele bredden av universitetets virksomhet. Utvelgingen av satsingsområder bør ikke baseres på rektors egne vurderinger og prioriteringer, men på grundige prosesser, med god forankring i fagmiljøene. Vi har økt de sentrale midlene til prioriterte forskningssatsinger fra 65 millioner kroner i 2005 til 105 millioner kroner i 2009.

Ville Rolf Reed prioritert annerledes enn vi har gjort i denne perioden? I så fall er det rimelig at han konkretiserer hva slags prioritering han ville hatt. Hvis det er slik at han vil satse enda mer på særskilt prioritering av de beste miljøene, er det grunn til å spørre: Hvilke områder og miljøer vil han i så fall prioritere ned?

En forkortet versjon var publisert som debattinnlegg i Bergens Tidende 6. mars