For både forskningen og utdanningen er det viktig at forslagene fra Ryssdalutvalgets mindretall legges til grunn for den videre utviklingen av universitetene og høyskolene, skriver Sigmund Grønmo, professor i sosiologi og tidligere prorektor ved UiB.
Det regjeringsoppnevnte Ryssdalutvalget la nylig frem sin innstilling med forslag til ny lov om universiteter og høyskoler.
Det er uenighet i utvalget om hvordan universitetene og høyskolene bør organiseres og ledes. Flertallet foreslår at institusjonenes nåværende tilknytning til staten skal avvikles, at universitetene og høyskolene skal ledes av et styre med eksternt flertall og ekstern styreleder, og at rektor ikke lenger skal velges, men ansettes av styret. Flertallet går inn for at rektor skal være en slags «administrerende direktør», som kombinerer den faglige ledelsen med de oppgavene som nå ivaretas av universitetsdirektør eller høyskoledirektør.
Et mindretall går inn for at universitetene og høyskolene skal opprettholde sin tilknytning til staten og videreutvikles som uavhengige statlige institusjoner, som forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter. Mindretallet vil videreføre dagens styresammensetning, med eksterne medlemmer, men uten at disse har flertall. Mindretallet foreslår at rektor som hovedregel skal velges av de ansatte og studentene og være styrets leder, men at de institusjonene som ønsker det, kan ansette rektor som administrerende direktør.
Utvalgsflertallets forslag innebærer betydelige endringer i organiseringen av forskning og høyere utdanning. Forslagene er derfor svært kontroversielle, ikke bare innad i utvalget, men også i de ansvarlige fagmiljøene, blant studentene og de ansatte ved universitetene og høyskolene. På initiativ av fremtredende professorer ved universitetene og på oppfordring fra de ansattes organisasjoner, har over 4300 universitets- og høyskoleansatte undertegnet et opprop mot endring av institusjonenes tilknytning til staten. Ryssdalutvalgets flertall foreslår omfattende endringer av tilknytningen til staten, og en del av forslagene går enda lenger enn det oppropets initiativtakere fryktet.
Selv om flertallet og mindretallet er uenige om organisering og styring, har hele Ryssdalutvalget langt på vei samlet seg om en felles fremstilling av universitetenes og høyskolenes egenart, verdigrunnlag, oppgaver og betydning i samfunnet. Denne fremstillingen kan oppsummeres slik: Universitetene og høyskolene er viktige samfunnsinstitusjoner med stor betydning for så vel kunnskaps- og verdiutvikling som demokrati og dannelsesutvikling. Disse institusjonene kan ikke styres ut fra forretningsmessige prinsipper, og de bør ikke bli mer avhengige av markedsmekanismer. Faglig kvalitet må være et overordnet prinsipp for institusjonenes strategiske utvikling. Universitetene og høyskolene må ha stor autonomi, og ledelsen av disse institusjonene forutsetter særlig god forankring i fagmiljøene og spesielt god innsikt i den faglige virksomheten.
Det er viktig at et samlet utvalg gir uttrykk for en slik felles prinsipiell forståelse av universitetene og høyskolene. Debatten om utvalgets forslag kan da konsentreres om vurderinger av hvilken organisering og styring som er mest i samsvar med denne forståelsen.
Det problematiske med innstillingen fra Ryssdalutvalgets flertall er den store avstanden mellom det prinsipielle utgangspunktet og de konkrete forslagene til styring og ledelse. Flertallets forslag vil underminere de prinsippene som utvalget fremhever.
Prinsipielt legger utvalget vekt på at universitetene og høyskolene må beskyttes mot markedsstyring, men i praksis vil flertallets forslag øke faren for at institusjonene blir mer avhengige av markedskrefter. Universitetene trenger autonomi i forhold til både staten og markedet. Flertallsforslagene legger ensidig vekt på forholdet til staten.
I de senere årene er imidlertid uavhengigheten av staten blitt stadig større, og mindretallets forslag vil forsterke dette. Hovedproblemet for universitetene nå er ikke avhengighet av staten, men stadig sterkere tendenser til avhengighet av markedskrefter. Hvis institusjonene løsrives fra staten i så stor grad som flertallet foreslår, kan konsekvensen bli en forvitring av det samlede samfunnsansvaret for forskning og høyere utdanning, og institusjonene vil bli langt mer avhengige av varierende eksterne finansieringskilder. Kortsiktige og skiftende nytteinteresser hos ulike oppdragsgivere kan bli mer dominerende, og ikke minst kan grunnforskningens behov for langsiktig og stabil finansiering bli skadelidende. Forskningen og utdanningstilbudene kan bli sterkere konsentrert om fag og tema som vurderes som lønnsomme, populære eller moteriktige. Utfordringen er å videreutvikle universitetene og høyskolene som uavhengige institusjoner, men samtidig opprettholde tilknytningen til staten som grunnlag for samfunnsansvar og vern mot markedsstyring. Denne balansen er langt bedre ivaretatt av mindretallet enn av flertallet.
Prinsipielt understreker utvalget at universitetene må være selvstyrte institusjoner, men flertallets forslag om at styret skal ha flertall av eksterne medlemmer inkludert ekstern leder, og at styret skal ansette rektor, vil i praksis bety en klar svekkelse av institusjonenes autonomi. I de senere årene har antallet eksterne styremedlemmer økt. Erfaringen er at de bidrar med verdifulle synspunkter, perspektiver og kontakter. Hvis de eksterne medlemmene skal være i flertall, kan de imidlertid overta kontrollen over hele institusjonen på en måte som ikke kan karakteriseres som institusjonelt eller faglig selvstyre. Utvalgsflertallet foreslår at de eksterne styremedlemmene skal utpekes av institusjonen selv, men hvordan dette skal foregå, er uklart. Institusjonen selv vil jo nettopp være ledet av styret, og det kan lett bli slik, som mindretallet påpeker, at det eksterne styreflertallet i realiteten blir selvsupplerende. For den institusjonelle autonomien er ikke dette særlig betryggende.
Flertallets hovedbegrunnelse for eksternt styreflertall er at styrearbeidet nå er dominert av fordelingsdiskusjoner mellom representanter for ulike fagområder. Dette er en feilaktig situasjonsbeskrivelse og en uholdbar begrunnelse. De vitenskapelig ansatte har bare to styremedlemmer utenom rektor og prorektor, og erfaringen er at styremedlemmene i all hovedsak legger vekt på helhetsvurderinger av institusjonens samlede virksomhet. Interne styremedlemmer har i utgangspunktet bedre forutsetninger for slike vurderinger enn eksterne medlemmer.
I sin prinsipielle fremstilling går Ryssdalutvalget langt i å understreke at ledelse av universiteter og høyskoler må vurderes ut fra institusjonenes egenart, og at ledelsen forutsetter særlig god innsikt og legitimitet i forhold til institusjonens fagmiljøer. I praksis er imidlertid utvalgsflertallets forslag basert på lederskapsmodeller fra næringslivet. Forslagene om eksternt styreflertall og ansatt rektor i rollen som administrerende direktør vil bety en sterk svekkelse av ledelsens innsikt og legitimitet. Hvis rektor ikke lenger skal velges, men ansettes, vil avstanden til institusjonens fagmiljøer bli større, og hvis rektor dessuten skal overta de administrative oppgavene som nå utføres av universitetsdirektøren, vil mulighetene for å konsentrere seg om den faglige og fagstrategiske ledelsen bli svekket.
Utvalget argumenterer sterkt for institusjonell autonomi. Det er da et bemerkelsesverdig paradoks at utvalgsflertallet vil pålegge alle institusjonene å gjennomføre de endringene som foreslås, selv om institusjonene skulle se seg best tjent med å opprettholde nåværende tilknytningsform til staten og dagens styringsmodell.
Konsekvensene for norsk forskning og høyere utdanning ville bli store dersom flertallsforslagene skulle bli vedtatt. I en del av begrunnelsene for sine vidtgående forslag bruker flertallet en retorikk som dessverre er egnet til å tåkelegge disse konsekvensene.