Lausunger, seniorpolitikk og internasjonalisering: Hvem skal undervise ved UiB?
Etter en nøye gjennomtenkning av konsekvensene av dagens universitetspolitikk er det grunn til å spørre: Hvem er det som skal undervise ved UiB?
Fra 2007 til 2008 økte antall disputaser i Norge med 21 prosent. Mens ledelsen ved Universitetene skryter over disse tallene i festtaler, ble mange nye doktorer møtt med ansettelsesstopp i faste vitenskapelige stillinger for 2009. Når UiB ikke har en klar strategi for hvordan de nye doktorene skal kanaliseres inn i et stabilt ansettelsesforhold er dette kritikkverdi fordi institusjonen kaster bort kunnskap, ressurser, nye tanker, kontinuitet og undervisningskompetanse.
Det er derfor ikke bare lausungene som taper når Universitetet foretrekker midlertidige ansettelser fremfor en fast arbeidsstyrke. Både den forskningsbaserte undervisningen og kunnskapsproduksjonen lider i et system som baserer seg på turister.
Økt krav til undervisning
Modulisering og kvalitetskrav har ført til at det kreves kontinuitet i undervisningen. Undervisningsansvar er ikke lengre å møte opp på forelesning ca. 10 ganger fra september til november. De som underviser skal revidere pensumlister og forelesningsrekken innen fristen, ha oversikt over seminaropplegg og samtaler med seminarledere, lage eksamensoppgaver til de studentene som er friske på eksamen og de som ble syke, de skal påse at emnet evalueres, de skal rette både to og tre bunker med eksamener og skrive læringsutbytte.
Tiltross for de økte kravene til undervisningsarbeid fører dagens universitetspolitikk til at insentivene og mulighetene til å undervise svekkes. Her er noen eksempler på hvordan undervisningen settes i skvis.
Seniorpolitikk
Et viktig ledd i den nye pensjonsreformen er å motivere arbeidstakere til å jobbe lengre ved å innføre fleksibel pensjonsalder og levealderjustering. Fleksibel pensjonsalder betyr at en kan velge å ta ut pensjon i perioden 62 til 75 år, men på grunn av levealderjusteringen vil pensjonstidspunkt være avgjørende for størrelsen på utbetalingen en får.
Jo lengre en venter med å gå av, dess større blir årlig utbetaling. Siden statistikk viser at akademikere står lengst i arbeid og har høyest forventet levealder er det grunn til å tro at mange velger å stå løpet ut. Eldre arbeidstakere er selvsagt en unik ressurs, men dagens reform har enkelte konsekvenser. Senioransatte har krav på lengre ferier og kortere arbeidsuker. Ergo dersom denne gruppen krever sin rett til mer fritid har de mindre tid til undervisning.
Internasjonalisering
Et annet viktig punkt i dagens universitetspolitikk er økt internasjonalisering. Dette har også en innvirkning på tilgangen på undervisningspersonale. Alle faste og midlertidige ansatte motiveres til å reise på utveksling til anerkjente universitet i utlandet. Et år på et ledende universitet i USA er selvsagt en stor berikelse, men økte krav om forskningsfri har konsekvenser for undervisningskabalen.
Lausunger
Det mest alvorlige er likevel at UiB ikke gir gode insentiver for at midlertidige ansatte skal ta på seg undervisningsansvar. Tvert i mot. Stipendiatene må oppfylle dagens krav til gjennomstrømning og har ikke tid til undervisningsarbeid.
Lausungene (postdoktorer og universitetslektorer) må så sant de har råd konsentrere seg om de egenskapene som UiB etterspør: Vitenskapelig publisering. For i UiB sine kriterier for ansettelse i faste mellomstillinger står det at ‘I den samlete vurdering skal hovedvekten legges på vitenskapelige kvalifikasjoner som et ubetinget krav.’ Det er derfor strategisk riktig å takke nei til undervisningsansvar siden UiB ikke nødvendigvis premierer den type kompetanse i ansettelsessaker.
Konsekvensen av dagens (mangel på) rekrutteringspolitikk er at vi sosialiseres inn i en universitetskultur som ikke verdsetter forskningskollektivet, men som er preget av en bruk og kast mentalitet. Jeg kan ikke se at UiB er tjent med dette. For hvorfor skal vi ta på oss forpliktelser for UiB når institusjonen ikke gir oss noen forpliktelser tilbake?