Rektorteamet Reed, Nordtveit og Øvreås stiller til valg ved å satse på ”å få i gang en større og bredere dialog med verden rundt universitetet” både regionalt og internasjonalt. Dette er ”fyrtårnet” til teamet, som de sier det i På Høyden 23. feb. 09 , mens formuleringer som: ”aktiv og forpliktende dialog med samfunnet og aktiv samhandling med samfunnsaktører i regionen” gjentas i innlegg fra Reeds team . Alle, både studenter og ansatte ved universitetet og i randsonen, vil kunne være enige om at dette er et sentralt tema. Dialog er et honnørord, dialog åpner opp for at ulike synspunkter kan komme til uttrykk, diskuteres og slik skape potensielt gode relasjoner mellom parter. Samtidig er dialog et ord som ofte benyttes lite forpliktende og så upresist at det vil kunne betegne enhver form for kontakt mellom flere parter.
Ut fra formuleringen til utfordrerteamet får man inntrykk av at det sittende rektoratet har unngått dialog med samfunnet rundt, regionalt og internasjonalt, eller at de har uttrykt ønsker om å redusere dialogen. I følge Reed preges Grønmos rektorperiode av innadvendthet. Det er imidlertid ikke på spørsmålet om vilje og evne til samfunnsdialog det store skillet mellom rektorkandidatene befinner seg. Reeds formulering tilslører et reelt og mye viktigere spørsmål, nemlig: på hvilke premisser skal universitetet gå i dialog med samfunnet for øvrig, og ikke minst, hva menes helt konkret med dette ”samfunnet” som Reed refererer til? Hvilken type aktører snakker vi om? Er det sponsorer fra næringslivet, andre eksterne forskningsmiljøer, eller samfunnet i allmenn forstand, et samfunn som fortjener et godt, mangfoldig og solid utdannelsestilbud og en fri forskning?
Den reelle uenigheten dreier seg vel snarere om miljøenes forskning skal springe ut av og være regulert av universitetet og fagmiljøene selv, basert på faglig selvstyre, og ikke av et administrativt-politisk regime eller næringslivets interesser. Universitetet skal selvsagt ikke være isolert fra omgivelsene, men det er naivt å tro at universitetets forskning og undervisning blir av en fantastisk kvalitet hvis den bestemmes av eksterne aktørers ønsker og kvantifiseres av forskningsbyråkrater. Dessuten har universitetenes viktigste rolle gjennom historien vært deres selvstendighet i forhold til den politiske makt og økonomiske krefter, det er dette som har skapt universitetenes kvalitet.
Reeds rektorteam poengterer at de ønsker ”mer kontakt med næringslivet” og Øvreås hevder at UiB ”i større grad bør se hva samfunnet og næringslivet behøver” . Vi spør om det ikke hadde vært ryddigere av Reed å presisere sitt samfunnsbegrep, og snakke om forpliktende næringslivsdialog, gaver, privat finansiering og oppdragsforskning? Både tilhengere og motstandere av anbefalingene i Stjernø-utredningen Sett under ett kan vel kanskje si seg enige i utredningens beskrivelse av at det finnes utfordringer knyttet til den til tider skjøre balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning.
Det er selvsagt riktig å se UiB som en viktig regional aktør. Undertegnede kan vanskelig karakteriseres som 70-tallsnostalgikere, likevel er vi svært skeptiske til Reeds sterke fokus på private gaver og ensidige fremheving av forskning som er regionalt forankret og ”relevant”. Universitetet blir ikke nødvendigvis mer ”utadvendt” av å skulle basere seg på private pengegaver, eller av å satse på å bli en forvokst distriktshøyskole, UiB bør ha større vyer enn som så. Og ambisjoner bør gjenspeiles i prioriteringer. Etter gjentatte spørsmål svarer Reeds lag endelig på hva de mener når de ønsker en tydeligere prioritering innad i UiB. ”Å prioritere betyr å sette noe høyere på agendaen enn resten”, forklares det, - men straks forsikres det at dette ikke betyr at noe skal prioriteres ned, simpelthen fordi når pengestrømmen øker, slik den automatisk vil gjøre når Reeds kommer til makten, vil de sterke miljøene få mer, mens de andre vil få beholde sine ressurser. Samtidig vil de smykke seg med faglig bredde: ”Vi skal prioritere de gode og ta vare på bredden”, uttaler de, og håper altså at de mindre ”relevante” fagmiljøene kan være fornøyde med at de ikke skal prioriteres, siden de ikke skal nedprioriteres.
Reed-teamets vektlegging av ”styrket faglig ledelse” på universitetet henger tilsynelatende sammen med deres krav om å ”styrke dialogen(e)” med samfunnet. Det synes derfor viktig å få svar på følgende spørsmål:
1. Hva slag kontakter/aktører er det rektorteamet til Reed ønsker at universitetet skal samarbeide med og hva er det som skiller de to rektorkandidatene på dette punktet?
2. Hvilke kontakter/aktører er det Reed mener at rektorteamet til Grønmo ikke er villig til å ha samfunnsdialog med, ikke har tillit hos eller eventuelt ikke har tilgang til å ha en dialog med?
3. Hvilke premisser skal samarbeidet og dialogen med ”samfunnet” være underlagt?