Dersom Norge ikke innfører datalagringsdirektivet vil landet legges åpent for all verdens kriminelle, med hovedvekt på dem som driver med barneporno, skal man tro tilhengere av direktivet. Jeg har knapt sett noen andre argument, enten man er justisminister, nestleder i Arbeiderpartiet, leder i Politiets Fellesforbund eller statsadvokat i Eurojust. Siste par ut i øvelsen «Uten datalagringsdirektivet blir Norge en fristat for barneporno» er stipendiatene ved UiB, juridisk fakultet: Bjarne Kvam og Birthe Taraldset.
Vi aner allerede i overskriften hvor dette bærer av sted: «Fritt frem for barneporno?» Fulgt opp med et skikkelig stråmannsstandpunkt: «Enkelte hevder at det er så viktig å unngå datalagring at det ikke spiller noen rolle at samfunnets mulighet til å bekjempe kriminalitet reduseres». Legg merke til at de ikke viser til noen konkrete debattanter eller innlegg. Det kan ha sine årsaker. Sannsynligvis fordi de ikke finnes, annet enn som stråmenn.
Jeg er motstander av datalagringsdirektivet. For to år siden tok jeg initiativ til et opprop mot det som har fått over 12.000 underskrifter. Jeg tok også initiativ til organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet, der jeg nå sitter i styret. Jeg har aldri tenkt i de baner som Kvam og Taraldset indikerer.
Og jeg har heller ikke møtt noen motstandere som mener det. Vi forsøker å ta debatten uten å ta i bruk de karakteristika som Kvam/Taraldset anvender: «ekstremt polarisert, svakt faglig forankret - og til dels misvisende». En nyttig påminnelse også for de to.
Kvam/Taraldset etterlyser alternative metoder til å etterforske kriminalitet relatert til elektronisk kommunikasjon. Vel, som stipendiater ved juridisk fakultet, trodde jeg at de f.eks. hadde lest straffeprosessloven. Eks. §210, §203 og §216b - målrettede metoder for bl.a. frysning av trafikkdata tidlig i etterforskningen. Det viser at vi ikke er helt uten midler til å etterforske historiske trafikkdata. I den grad det måtte hjelpe etterforskningen.
Det er sjelden tilgangen til trafikkdata er noe problem når politiet etterforsker barneporno. Politiets tekniske og mannskapsmessige kapasitet til etterforskning setter begrensningene. I en nylig avdekket sak i Bodø sa kriminalsjefen at de hadde så mye informasjon at de måtte gå sakte frem. I forbindelse med Enea-saken gikk etterforskningen så tregt at Karita Bekkemellem stilte spørsmål i Stortinget om politiets arbeidsmetoder. Politioverbetjent Harald Skjønsfell i Kripos sa den gang at det omfattende bildematerialet gjør etterforskningen vanskelig.
Vi vet at EUs datalagringsdirektiv ikke omfatter det som skjer på Microsofts chattesider, ei heller e-post med hotmail eller gmail-konto eller IP-telefoni via internett. De som ønsker det, kan veldig lett skjule sin identitet via en proxy eller anonymiseringstjeneste. Da blir det illusorisk å tro at datalagringsdirektivet løser politiets etterforskningsproblem. (Siste kjente tilfelle er trusselen mot Kongsbakken videregående skole, der trafikkdata endte i en server i USA og så langt var umulig å avsløre.)
Når stipendiatene skriver om forpliktelsene våre til FN og barnekonvensjonen, blir det en smule interessant. «Den pågående bølgen av tiltak med bekjempelse av terrorisme som begrunnelse, bør møtes med en global erklæring om beskyttelse av data og privatliv», skriver professor Martin Scheinin i sin rapport til FNs menneskerettighetsråd. Han nevner datalagringsdirektivet, som ifølge forarbeidene ble innført pga. terroraksjonene i Madrid og London. Uten de to hendelsene hadde det ikke vært noe datalagringsdirektiv.
Det er verdt å merke seg at «den luftige ideologiske tilnærmingen» som mange av oss motstandere har til direktivet, støttes av blant annet Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ) i Norge og Europa. I Norge ledes ICJ av Ketil Lund, som med sin dype kunnskap om nettopp dette fagfeltet fra Lund-kommisjonen, er en sterk motstander av direktivet. Et annet styremedlem der, advokat Jon Wessel-Aas har skrevet utførlig om temaet på sin nettside: uhuru.biz. Alle EUs datatilsyn er sterkt kritiske i tillegg til vårt eget. Personvernkommisjonen var også motstander av direktivet.
Hvordan styrkes personvernet ved at man endrer formålet fra en privat avtale om å lagre deler av direktivets krav, til å bli et myndighetspålagt krav om å lagre alle trafikk/lokasjonsdata i minimum 6 mnd.?
Det må være et tankekors for Kvam og Taraldset at Heinz Kiefer, sjef for EuroCop sier følgende om direktivet: «The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them?» sier sjefen for Eurocop (European Confederation of Police) Et tankekors for Kvam og Taraldset?
I en debatt om datalagringsdirektivet i regi av Akershus Høyre, 26. Jan i år, fikk Politiforbundets Arne Johannessen spørsmål om å vise til konkrete tilfeller hvor datalagringsdirektivet har gitt påtale og dom i EU, i saker hvor dette tidligere ikke har vært mulig. Han kunne ikke.
Ja, det er et dilemma at vi i avveiningen mellom å sikre politiet gode etterforskningsmuligheter og sikre den enkeltes rett til personvern, må gjøre noen valg. Det betyr ikke at vi som er motstandere av direktivet er følelseskalde mennesker som med åpne øyne godtar overgrep mot barn. Å registrere trafikkdata for alle landets innbyggere i tilfellet noen skulle gjøre noe galt, kan vi ikke akseptere.
Birthe Taraldset har i en twittermelding vist til de verktøy politiet trenger. Hva gjør man da nå politiet ønsker seg flere verktøy? Dersom vi hadde overvåket alle hjem, kunne vi avverget de aller fleste overgrep mot barn og partnere. Opptakene kunne lagres og kun benyttes hvis det senere oppsto mistanke. Det er også et valg. Er man villig til å gå så langt? Hvor setter Kvam og Taraldset grensen?
Hvor lenge vil de lagre trafikkdata? Hvorfor ikke lagre innhold, som jo er kjernen i barneovergrepssaker. Det er datamaskinens IP-adresse man lagrer, ikke hvem som har brukt den. Det er mobiltelefonens lokasjonsdata, -nummer mv. som lagres, ikke hvem som snakket i den.
De troverdige alternativene til datalagringsdirektivet finnes allerede i dagens lovverk.
Hvor setter Kvam og Taraldset grensen?
Hovedinnholdet er publisert i Bergens Tidende, 22. Januar 2010. Oppdatert 26. Januar 2010.