Det er mye som tyder på at vi i 2013 vil få nok et skjebnevalg for UiB. Valgkampen begynner i alle fall usedvanlig tidlig denne gangen: Haugan, Giske, Hansen og Eldholm har i flere innlegg og intervjuer rettet flengende kritikk både mot det sittende rektoratet og mot måten UiB styres på. Påstanden deres er at dagens styringsform fører til uheldig maktkonsentrasjon og at rektoratets politikk gjør at UiB går “baklengs inn i fremtiden”. Når argumenter mot styringsformen blandes sammen med argumenter mot den konkrete politikken som føres, blir debatten etter vårt syn uklar. Vi vil derfor ta for oss de to momentene hver for seg.
Styreformen – fører rektorstyre til maktkonsentrasjon eller kollegial innflytelse?
Ifølge kritikerne fører dobbeltrollen som rektor og styreleder til maktkonsentrasjon fordi samme person både skal forberede saker, lose dem gjennom i styret og iverksette dem. Dermed brytes anerkjente prinsipper for både maktfordeling og “corporate governance”. Når Haugan dessuten mener at alternative forslag fra styret vil “kunne oppfattes som en mistillit mot styreleder”, manes det fram et bilde av en autoritær styreform. Men dette bildet er en karikatur.
For det første er det ikke rektor, men universitetsdirektøren som forbereder sakene. For det andre er det universitetsstyret som fatter vedtakene, og i styret sitter som kjent både valgte representanter for de ulike gruppene av ansatte og eksterne representanter oppnevnt av departementet. Rektor har altså langt fra all makt. Og det er et selvsagt prinsipp i ethvert styre at et styremedlem kan sette fram endringsforslag som hun mener er vesentlige. Dersom Haugan ikke har gjort dette, har det ingen ting med styreformen å gjøre, men med en forfeilet rolleforståelse. Ingen styrer, verken i offentlige eller private virksomheter, kan fungere med servile styremedlemmer fordi det ødelegger styret både som arbeidsfelleskap og kontrollorgan.
Kritikken mot den påståtte maktkonsentrasjonen tar dessuten oppmerksomheten bort fra det avgjørende spørsmålet om hvem som skal styre UiB. Dagens ordning gir de ansatte – og særlig de vitenskapelige – stor innflytelse og sikrer en autonom posisjon i forhold til politiske myndigheter og andre eksterne aktører. Alternativet med en ekstern styreleder vil flytte makt over til departementet, og dersom vi også får en ansatt rektor, vil det føre til ytterligere uthuling av det kollegiale styringsprinsippet. Hvorfor kritikerne mener at et departement skal være bedre i stand til å legge universitetspolitiske strategier enn et (delvis) kollegialt organ og en rektor valgt på et universitetspolitisk program, sier de ingen ting om. Vi mener dessuten at en klarere departementstyring er prinsipielt betenkelig på grunn av Universitetets kritiske samfunnsrolle. Særlig er det de såkalte ulønnsomme fagene som kan komme til å lide under en slik styringsmodell. Etter vårt syn har den nåværende styringsformen ved UiB fungert som en buffer mot en slik utvikling.
Gry Kibsgaard har lansert en mellomposisjon ved å foreslå en endring i universitetsloven ved at en valgt rektor skal dele sin maktposisjon med en eksternt oppnevnt styreleder. Men også en slik modell vil svekke den kollegiale og demokratiske innflytelsen fordi vi da kan komme i en situasjon hvor rektors handlingsrom innskrenkes så mye at det blir vanskelig å sette ut i livet det programmet hun er valgt på.
Rektor Grønmo har allerede påpekt at det er en merkelig selvmotsigelse i Haugans argumentasjon når han først hevder at dagens styringsform fører til maktkonsentrasjon, for deretter å etterlyse sterkere styring av UiB. Det er også et paradoks at Giske, Hansen og Eldholm, som altså er sterkt kritiske til dagens rektorstyrte universitet, ikke ser ut til å ha noen betenkeligheter med hensyn til tidligere tiders lite gjennomsiktige styringsformer, som kollega Jostein Gripsrud treffende har omtalt som “direktørføydalisme”. Det som imidlertid er klart, er at kritikerne vil ha er en annen universitetspolitikk, men det er nettopp dagens styringsform som kan gjøre det mulig for dem å vinne gjennom med sine forslag fordi de rett og slett kan gå til valg på dem. I et mer eksternt og departementsstyrt system vil også de være prisgitt politiske avveininger og en rekke andre hensyn. Hvis vi likevel leser kritikernes innlegg som et utkast til et valgprogram, i hvilken retning ønsker de at UiB skal gå?
Universitetspolitisk målsetting – bredde og/eller spissing?
Haugan ønsker seg et universitet der ressursene konsentreres om færre fagmiljøer, der ikke alle fag og alle stillinger skal være like viktige og der ikke alle skal ha like muligheter til å drive forsking. Og slike prioriteringer skal gjøres ovenfra, av universitetsstyret. Giske, Hansen og Eldholm ser ut til å mene at det under tidligere universitetsdirektør Rommetveit ble gjennomført slike prioriteringer og at det er disse som er den eneste årsaken til at UiB i dag framstår som et rimelig vellykket universitet som skårer høyt på internasjonale rankinger, som tiltrekker seg eksterne midler, produserer forskning av høy kvalitet og utdanner et stort antall studenter.
Det kritikerne ikke ser, er at den nåværende strategien, som gir ressurser og forskningstid til alle vitenskapelige ansatte, og samtidig støtter opp under fremragende miljøer, er en enda bedre og sikrere suksessformel. Det er ved å legge til rette for et breddeuniversitet på et høyt nivå, der alle vitenskapelige ansatte både forsker og underviser, at vi kan tilby et mangfoldig fagtilbud som kan være attraktivt også for nye studentkull – og øke både omfanget og kvaliteten i forskningen. Samtidig skaper bredden grobunn for særlig kreative miljøer som kan og skal hjelpes fram av fakultetene og universitetet sentralt. Toppstyrte prosesser og strategiske vedtak som ikke er forankret i fagmiljøene, vil svekke og ikke fremme UiBs ambisjoner om å fortsatt være et internasjonalt anerkjent forskningsuniversitet.
“Etter mitt syn er det nødvendig med en mobilisering av gode krefter som er opptatt av å videreføre den grunnleggende universitetsideen i en tid da vi innser at demokrati er bare ett av mange viktige idealer”, skriver Haugan. Etter vårt syn er det interne demokratiet uløselig knyttet til universitetsideen. Det er en forutsetning for at forskningen skal kunne være fri. “Internt demokrati bør ikke være det viktigste for universitetet”, skriver Haugan videre, “heller evne til å gripe nye problemstillinger og muligheter med konstruktiv og kritisk forskning”. Slik vi ser det, ligger det også i universitetsideen at nye problemstillinger og kritisk forskning i så stor grad som mulig skal vokse ut av forskningen selv, ikke av eksterne interesser eller departementale dekreter.
Kritikerne er også bekymret for rekrutteringen til de vitenskapelige stillingene og mener tydeligvis at former for “tenure tracks” må til for å sikre “eksellente rekrutter”. Sett fra HF er dette vanskelig å forstå. Til våre stillinger er det nå flere høyt kvalifiserte søkere enn noen gang, og vi ser ikke hvorfor mer lukkede prosesser med færre søkere skal være en mer framtidsrettet strategi enn åpne utlysninger.
Alt er likevel selvsagt ikke såre vel ved UiB. Vi står overfor store utfordringer, og Giske, Hansen og Eldholm peker på noen av dem. Vi trenger en revitalisering av forholdet mellom Uni Research og universitetet som både kan øke den samlede eksterne forskningsvirksomheten og gi våre ferdige doktorer og postdoktorer karrieremuligheter og forutsigbare ansettelsesvilkår. Økningen i dekningsbidraget kan også bli et problem. Men disse problemene lar seg best løse innenfor den nåværende styringsformen der vi gjennom åpen debatt kan komme fram til gode løsninger og klare alternativer som så kan la seg gjennomføre av et rektorat og et universitetsstyre underlagt kollegial og demokratisk kontroll.