Hvordan unngå undervisningsproletariat?

I innlegget ”Veien til undervisningsproletariatet” kommenterer dekanus Dag Aksnes et intervju med meg i På Høyden (”Frykter undervisningsproletariat”). Utgangspunktet for intervjuet var et foredrag jeg holdt i Det Norske Videnskaps-Akademi 10. februar om universitetets framtid. I foredraget drøftet jeg problematiske sider ved fire viktige utviklingstendenser, sett i forhold til universitetets egenart som institusjon. De fire utviklingstendensene refererer til nye utdanningsreformer, nye forskningsbetingelser, nye styringsmodeller og nye universiteter. Et poeng fra foredraget som ble framhevet i oppslaget i På Høyden, gjelder forholdet mellom universitetets to hovedoppgaver – forskningen og utdanningen. Det er dette Dag Aksnes fokuserer på i sin kommentar.

Jeg vil gjerne utdype mine synspunkter på de spørsmålene Aksnes tar opp. Aksnes deler min bekymring for at universitetets undervisningsoppgaver kan bli for dominerende, og at forskningen kan bli skadelidende. Han er også enig i at universitetet selv må ta vare på sin egenart, og at den mest presserende utfordringen er å ivareta forskningsvirksomheten.

I intervjuet pekte jeg på to tiltak for å unngå at økende undervisningsbelastning svekker forskningsmulighetene: ”For det første må det skaffes flere stillinger til de fagmiljøene som nå har for stor undervisningsbelastning, og for det andre må universitetet vurdere å omorganisere undervisningsoppgavene slik at de ansatte i perioder kan få anledning til en langt mer konsentrert forskningsinnsats.” Aksnes er enig i det sistnevnte tiltaket, men er kritisk til det førstnevnte. Både han og jeg legger vekt på at enhver faglig stilling skal representere like mye forskningstid som undervisningstid. Aksnes påpeker at det derfor er ytterst risikabelt å ”fylle på” med 50 % forskning der undervisningsbelastningen til enhver tid er størst som følge av økt studiesøknad uten adgangsbegrensning. Det kan føre til at fagmiljøenes forskningsmuligheter blir avhengig av varierende studenttilstrømning og skiftende moteretninger blant studentene.

Her har Aksnes et viktig poeng. Nye stillinger kan derfor ikke være det eneste tiltaket som vurderes for å (gjen)opprette balanse mellom utdanningstilbud og ressursgrunnlag i de ulike fagmiljøene. I mitt foredrag (men ikke i intervjuet) pekte jeg på to andre muligheter: Begrensning av antallet studenter (slik Aksnes også antyder i sitt innlegg) og reduksjon i antallet kurstilbud. Hvilke av tiltakene (flere stillinger, færre studenter eller færre kurs) som skal prioriteres, kan etter min oppfatning variere over tid og mellom fagmiljøer. Dette må vurderes i forhold til utviklingen av universitetets samlede forskningsprofil, hensynet til et balansert forhold mellom ulike fagområder, og hensynet til et godt studietilbud for studentene.

Generelt er jeg enig med Aksnes i at fagmiljøenes forskningsmuligheter ikke må være avhengig av varierende studenttilstrømning. Alle fagmiljøene må ha både forskning og forskerutdanning. Hvis forskningsmulighetene avhenger av varierende studenttall, kan forskningen svekkes på to måter. På den ene siden kan forskningen svekkes på den måten som her er nevnt: Fagmiljøer som for tiden er moteriktige blant studentene, får for lite tid til å forske, fordi det går altfor mye tid med til å utføre undervisnings- og veiledningsoppgavene. Dette må det gjøres noe med, basert på konkrete vurderinger av de tiltakene jeg har skissert.

På den annen side kan forskningen også svekkes ved at fagmiljøer som for tiden ikke er moteriktige blant studentene, får for lite ressurser på grunn av at ressursene følger studentene og deres vekttall. Dette må det også gjøres noe med. Også i denne sammenhengen må vi vurdere ulike tiltak, blant annet med utgangspunkt i den interessante rapporten Baklengs inn i fremtiden? - som nylig ble utgitt av Det nasjonale fakultetsmøte for realfag.