Jeg har ved flere anledninger det siste året sett med skepsis på at den flittige bruk av honnørordene nyskapning og innovasjon brukes i samme åndedrett som universitetspolitikk og grunnforskning.
Hvorfor denne skepsis til sammenblandingen?
I et svært interessant oppslag i Bergens Tidende 23 april 2004 ble professor i statsvitenskap Frank Aarebrot og professor i historie Sverre Bagge intervjuet om EU. I et annet oppslag dagen før, denne gang i vår egen nettavis På Høyden, var det et intervju med den polske professoren Przemyslaw Urbanczyk ved Senter for middelalderforskning. I begge presseoppslagene spekuleres det over EU-utvidelsen og hvorfor de nye landene faktisk kan tre inn i unionen uten større kulturkonflikter. Grunnen skulle være at renessansen og opplysningstiden i Europa også hadde skyllet over disse landene, slik at den kulturelle bagasjen de nye landene bringer med seg, er den felles europeiske. De hører til Europas grunnfjell, så å si. På den andre siden, et land som Tyrkia har ikke den samme erfaringen og vil møte betydelig skepsis. Den flere hundre år gamle historiske ballast er fremdeles å regne med, nasjonal psyke formes gjennom de lange historiske løp!
Hva er analogien med nyskapning og innovasjon?
Norge er en ung nasjon og vår nasjonale psykologi preges fremdeles av en samle- og høstekultur. Vi er en råvarenasjon som bare kan vise til enkeltstående spredte eksempler på industri preget av teknisk og intellektuell foredling. Vi er en av Europas klareste Petter Smart nasjoner, men vi er i siste divisjon når det gjelder å kommersialisere oppfinnelsene våre. Dette skyldes nok at vi ikke har lang nok erfaring i å selge foredlede varer og tjenester (1). Rask rikdom, derimot, er en nasjonal besettelse. Er det ikke typisk at nesten hele nasjonen venter på ”12 rette” fra Hamar flere ganger i uken? At lykken skal smile til oss via en Extra-trekning, at det store varpet er like rundt hjørnet? Jeg er haugesunder og har hørt mye om havets sølv! Dugnad og skippertak er flotte honnørord, selvsagt, men på godt og vondt representerer de øyeblikkstiltak.
Vi mangler norske kapitalister med et langsiktig perspektiv og med et samfunnsansvar. Slik tiden ser ut, er det ikke mye håp om at dette vil endre seg med det første. I stedet skal den fortsatt magre støtte til grunnforskning, - som i Norge nesten utelukkende er offentlig, - ytterligere utvannes i et fåfengt forsøk på i en håndvending å endre den norske psykologien slik at vi blir et foredlings- og innovasjonssamfunn. Der vi har vist vei og kløktighet, er å hente ut ressurser og råvarer fra naturen. Ingeniørkunst og de anvendte vitenskaper står høyt, og eksemplene finner vi i hovedsak fra råvareindustrien. Et talende eksempel er den varslede straffetoll som norsk oppdrettslaks vil møte i EU. Vår selvoppnevnte støttespiller er Danmark, for der foredles norsk laks i stor skala.
Grunnen til min skepsis er ganske enkel: Fyndordene tåkelegger den fundamentale universitetsoppgaven (merk: entallsformen ”oppgaven”) som er en fri og uavhengig forskning uten programbindinger eller kommersielle føringer av noen art. Andre universitetsoppgaver er en konsekvens av at man har utfører denne primæroppgaven. Ved å spre de magre midlene til nok et ”satsingsområde”, vil grunnforskningen tape. Man må bokstavelig talt forandre den norske folkesjelen om man skal få fart på innovasjon og gründervirksomhet. Dette krever langsiktig og tålmodig arbeid, og frøet såes ved å satse stort, virkelig stort, på grunnforskning og atter grunnforskning. Så kan man håpe at med tiden (50 år?) vil vi kunne pleie fram et samfunn uten akademikerfiendtlighet. Da er vi kommet et stykke på vei, men ikke helt til mål.
Finnes det ingen snarveier? Finland og Irland er kanskje eksempler. Men de to landene har tatt fundamentale grep som jeg er sikker på at Norge ikke makter, tross vår velfylte statskasse. Her gjelder det å være realistisk. Se bare på den endeløse rekken av offentlige utredninger som er gjort om norsk forskning. Vi har blitt besøkt av den ene internasjonale komité etter den andre. Tykke rapporter er skrevet de siste 20 årene om dette, men lite blir gjort. Og det blir lite gjort, fordi det ikke finnes en politisk vilje, ei heller gjenklang i befolkningen, til å satse på noe så unytting som forskning. Vi er fanger av vår karrige historie i dette nyrike landet vårt og mangler den modenhet og erfaring som travle basarer og markedsplasser gir. Vi får ta tiden til hjelp. La oss forske i mellomtiden, til det trenger vi penger uten heftelser.
Den kommende konferansen ”First Bergen Symposium on Innovation and Commercialisation” 3-4 juni 2004 ser interessant nok ut på papiret. Men av de grunner jeg har vist til, er jeg redd for at den blir bortkastet tid og penger og nok et slag i luften, dessverre.
(1)I midten av 80-årene bodde familien ett år i London, og våre tre barn gikk på skole der. Stor var min overraskelse da de to minste, 11 og 14 år gamle, begge kom hjem fra skolen med “hjemmelekse “ i å skape et produkt for markedet. Design, produksjon, lansering, salg, avanse; alt skulle tas med.