Insentivmidler ved HF

En stor del av finansieringen av UiB er nå knyttet til forskningspublisering, og foreløpig ser det ut til at vi kommer godt ut av denne nye finansieringsmodellen. Ikke minst kan HF-fakultetet vise til brukbare publiseringstall. Men det nye publiseringssystemet bryter med etablert praksis i flere HF-fag og for HF vil fortsatt gode tall i fremtiden betinge at man endrer sin publiseringspraksis i tråd med det nye tidsskriftshierarkiet fra UHR. Dette vil neppe skje av seg selv, men forutsetter at deler av insentivmidlene flyter tilbake til den enkelte forsker. I enkelte fagmiljøer er det tradisjon for direkte premiering av publikasjoner, men innenfor HF-området vil dette være nytt. Her må fagmiljøene presse på, slik at ikke alt forsvinner i sentrale avsetninger og prosjektmidler disponert på fakultetsnivå.

For mitt eget fagområde, nordisk litteratur, vil en artikkel i tidsskriftet Edda (nivå 2) utløse betydelige midler til UiB. Hvor mye det dreier seg om, vil kunne variere - la oss for eksempel si 150 000,-. Den samme artikkelen i instituttets eget - utmerkete - tidsskrift Nordica Bergensia ikke vil utløse fem sure su til UiB; pengene vil da i realiteten gå til en annen institusjon. Det finnes også en rekke publiseringskanaler som gir 1/5 av artikkelen i Edda, altså for eksempel 30 000,- til UiB. Hvis artikkelen altså publiseres på nivå 1 eller 2, hvor går pengene? Umulig å vite for forskeren - kanskje til HFs SFF, eller til UiBs satsning på marinbiologi? Dette er uten tvil utmerkete formål som man i og for seg gjerne støtter på bekostning av UiO og andre institusjoner, men man har også et ønske om at instituttets eget tidsskrift skal holde best mulig nivå. Kanskje akkurat det fortoner seg som viktigere enn ytterligere midler til marinbiologene? Det kan faktisk finnes mange gode grunner til å sende sin artikkel til mindre tidsskrifter som ikke har Eddas nivåplassering; for eksempel vil en rik flora av ulike tidsskrifter av blandet faglig kvalitet kunne oppfattes som et mål i seg selv, og det finnes i utgangspunktet ingen sterk tradisjon innenfor for publiseringshierarkier innenfor nordistikken. Plassen i Edda kan overlates til en annen nordist som jobber ved en institusjon der midlene kanskje delvis flyter tilbake til fagmiljøet.

Jeg har lite til overs for denne nye finansieringsmodellen med tilhørende publiseringshierarki; hovedproblemet er knyttet til all den verdiskapning innen akademia som ikke kan kvantifiseres og tallfestes, og som havner i skyggenes dal. Listen over øvrige prinsipielle og praktiske innvendinger er lang som sju vonde år og sprenger rammene her - ingen nevnt og ingen glemt. Men ettersom ordningen er en realitet, bør man også på HF gjennomtenke implikasjonene mens man eventuelt holder seg for nesen. Her er det mye å hente og like mye å tape. I forhold til masterstudenter får den enkelte veileder ved HF i dag en viss prosent av de genererte midlene tilbakeført som driftsmidler. Det er klart at den nye finansieringsmodellen må koples til en liknende ordning om det overhodet skal gi et fnugg av mening å kalle dette “insentivmidler”. I UHR-rapporten “Vekt på forskning” siteres Stortingsproposisjon nr 1 for budsjetterminen 2005 angående forskningsinitierende midler i finansieringssystemet for universitet og høyskoler. Her står å lese: “Institusjonane må ha interne fordelingsmodellar som fører insentiva vidare ned i institusjonen”. Dette må for det første bety at fakultetene får en rimelig del av det de har produsert, men også at midlene må videre ned fra fakultetsnivå. Her bør UiB utvikle en relativt enhetlig praksis i forhold til alle forskere uansett fag og fakultet.

Det er mulig at en slik realisering av insentivmidlene vil innebære relativt mindre midler til større sentralstyrte prosjekter, men det vil også gi den enkelte forsker større frihet til selv å plassere de forskningsmidlene hun har generert - enten i prosjektforberedelse, eller til å styrke fagets tradisjonelle kjernevirksomhet, som ellers har en tendens til å bli utelatt fra strategidokumentene og prosjektretorikken. Her ligger faktisk en mulighet til mindre forskningsbyråkrati og mer direkte støtte og autonomi til enkeltforskeren, noe som ikke minst er viktig innenfor humaniora. Først og fremst er det imidlertid grunn til å tro at den samlete UiB-kaken blir større om insentivet virkelig når tilbake til den som har produsert verdien, og som for lenge siden er i gang med sin neste publikasjon.