Instituttsammenslåing og empiri

For tiden pågår det en prosess på HF, og kanskje andre fakultet, der målet tydeligvis er å slå sammen institutt. Man er enig om målet, å styrkeforskningen og bedre undervisningen, men dette middelet hører ikke noe sted hjemme. Det slår meg at når man ser seg rundt i verden finnes det vel ikke ett eneste eksempel på at de mest vellykkede institusjoner når det gjelder forskning og utdanning, som for eksempel de fremste i USA og Storbritannia, har storinstitutt. Jeg tror ikke noen ville komme på idéen en gang, om at administrative grep skulle kunne styrke forskningen.

Når det gjelder undervisningssiden er situasjonen den samme. Her ved UiB synes man å mene at siden instituttene samarbeider med andre om studieprogram må man derfor slå dem sammen. Ved mitt gamle Universitet, University of Warwick i England, har man utallige studieprogrammer der instituttene samarbeider, men ingen instituttsammenslåing av den grunn. Likevel er University of Warwick i toppen av listene over universiteter med best studiekvalitet og forskning. Ingen har vel sett sammenhengen, og det er vel ikke så rart - for det er vel ingen sammenheng mellom studiekvalitet og instituttsammenslåing.

Det absurde i å søke organisatoriske løsninger på faglige utfordringer er kanskje så åpenbart at ingen ser det? Prosessen med instituttsammenslåinger er i alle fall “goddag mann - kosteskaft” på høyt nivå.

Prosessene med å bedre forskningsinnsatsen og undervisningskvaliteten er kompliserte og langsomme - da er det vel mye greiere å late som man gjør noe gjennom å ta noen organisatoriske grep?