Instituttstrukturen ved Det humanistiske fakultet

Førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap, Torodd Kinn, tar i et innlegg i På Høyden 3. mai til orde for å splitte Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE) i to mindre institutt, ett for språkvitenskap og filologi og ett for litteratur og estetikk. Begrunnelsen er at instituttet slik det ble skapt etter reorganiseringen av instituttstrukturen i 2007 er for heterogent faglig sett. Det er med andre ord for stor avstand mellom for eksempel teatervitenskap og datalingvistikk til at de har noe faglig å snakke sammen om. Han får tilsvar og betinget støtte fra førsteamanuensis Endre Brunstad dagen etter, der reservasjonene i stor grad går på nordiskfagets framtid.

Jeg har selv stor sympati for Kinns synspunkter, og har siden jeg ble ansatt ved UiB i 1991 med jevne mellomrom pekt på at når vi tviholder på at litteraturvitenskapelige og språkvitenskapelige disipliner skal være samlet i felles fag og institutt, organiserer vi virksomheten etter studiefag og ikke etter forskningsdisipliner. Når vi samtidig hevder at forskningen er universitetets fremste oppgave, jamfør at vi sier at undervisningen skal være forskningsbasert og ikke omvendt, framstår en slik organisering i mine øyne som en anomali.

Spørsmålet gjelder imidlertid ikke bare LLE. Institutt for fremmedspråk framstår som mer enhetlig i og med at det bare omfatter språkfag. Den studiefagbaserte samlingen av språkvitenskap og litteraturvitenskap (samt kulturkunnskap) finner vi imidlertid også der.

Men vi må ta tingene i rekkefølge. Som Kinn sier, starter vi en ekstern evaluering av instituttstrukturen som ble skapt i 2007 til høsten. Dette følger av fakultetsstyrevedtaket der de nye instituttene den gang ble opprettet. Komiteen er snart klar, og vil bli gjort kjent før sommeren. Komiteen vil få til oppgave å vurdere i hvilken grad de målene som ble satt da den nye strukturen ble innført, er blitt nådd, helt eller delvis. Det vil naturligvis ikke bli lagt inn føringer mot bestemte konklusjoner i mandatet, og det er viktig at komiteen får snakke med representanter for fagmiljøene i denne prosessen. Til slutt blir det fakultetsstyret som tidlig i 2011 bestemmer om instituttstrukturen skal justeres og i tilfelle hvordan.

Jeg ser imidlertid ingen grunn til at vi ikke i forkant av evalueringen kan ta en diskusjon ved fakultetet om dette, slik Kinn inviterer til. Som dekan skal jeg kanskje være forsiktig med å gjøre klart mitt standpunkt så tidlig i prosessen, men dette er en viktig diskusjon, og vi må holde fast ved at det er fakultetsstyret og ikke dekanatet som har det siste ordet.

La meg helt til slutt rette opp en misforståelse i Brunstads innlegg. Han skriver at ” … [om] HF no innfører ei ordning med valde og ikkje tilsette styrarar, er det ikkje nødvendig å ha såpass fåe og store institutt som i dag”. Dersom fakultetet fra neste valgperiode skulle vedta å gå tilbake til valgte instituttledere, innebærer ikke dette muligheter for øking av antall institutter. Prinsippet med store og disiplinovergripende institutter ligger fast, det er eventuelt tale om justeringer i tråd med for eksempel forslagene fra Kinn og Brunstad. I tillegg vil valgte ledere få de samme utvidede fullmaktene som dagens tilsatte ledere har.