Stein Kuhnle reiser spørsmål ved hvorfor vi ikke stiller med en egen viserektor for internasjonale relasjoner i vårt rektorteam, og overrasker deretter med flere kreative spekulasjoner.
At Kuhnle knytter spørsmålet om valgte eller tilsatte ledere til viserektorfunksjonen er også kreativt, men søkt, ettersom Kuhnle selvsagt godt er kjent med at viserektorene formelt sett ikke velges, men oppnevnes. Første viserektor for utdanning ved UiB ble for øvrig oppnevnt midt i en valgperiode.
Kuhnle argumenterer som om UiB gjennom Grønmos organisering av rektorlaget har funnet fram til den eneste egnede modell for et universitet med ambisjoner om en sterk internasjonal posisjon. Vi mener imidlertid at det finnes andre gode alternativer, og har falt ned på den modellen vi anser vil være best egnet i forhold til måten vi ønsker å arbeide med både internasjonaliseringsområdet, og en rekke andre viktige områder.
Internasjonalisering må være en integrert del av forskningen og utdanningen ved et universitet som har ambisjoner om å være et forskningsuniversitet. Satsing på internasjonalisering er derfor en naturlig følge av satsing på sterke grunnforskningsmiljøer.
Vi er helt enige i at viserektor Kjersti Fløttum har gjort en formidabel innsats med å profilere UiB, blant annet ved etableringen av Bergen Research Summer School. Vi mener imidlertid at UiB ikke er avhengig av en egen viserektor for å etablere og videreutvikle denne type aktiviteter, ettersom internasjonalisering er en naturlig og integrert del av kjerneaktivitetene. UiB har også et utmerket administrativt apparat på det sentrale nivået, som kan bidra tungt i å støtte opp under rektoratet på dette området hvis det blir gitt ansvar, utviklingsmuligheter og handlingsrom.
Vårt rektorlag har tung erfaring fra internasjonaliseringsarbeid på fakultetsnivå og eget internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid gjennom mange år. Institutt for biologi og Institutt for biomedisin har for eksempel til enhver tid ca 40 ulike nasjoner representert blant de ansatte. Dette er internasjonalisering i praksis og vi har gjennom dette direkte erfaring og innsikt i hvorfor forskere og studenter velger å komme til UiB og hvordan de opplever å være her. Vi har også egen erfaring med de mange små og store praktiske forhold som må legges til rette for å få internasjonalisering til å fungere i praksis, innen både forskning og utdanning. Det er først og fremst fagmiljøenes og forskningsinfrastrukturens kvalitet som er avgjørende for om forskere fra andre land finner UiB attraktiv.
Ved instituttene ved f. eks Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er over halvparten av stipendiatene som tilsettes utenlandske. Dette gjelder i økende grad også for faste vitenskapelige stillinger. En slik situasjon innebærer andre behov og problemstillinger i internasjonaliseringsarbeidet enn på fagområder der de fleste ansatte er norske. Innen både forsknings- og utdanningsvirksomheten må internasjonaliseringsarbeidet tilpasses de behov som eksisterer innenfor de forskjellige fagområdene, og ved institusjonen som helhet.
UiB har også flere andre viktige områder som trenger oppmerksomhet, som for eksempel likestilling og helse, miljø og sikkerhet (HMS). Vår tilnærming for å løse mange av UiBs utfordringer og oppgaver, er at dette må skje ved samarbeid mellom rektoratet og en aktivt deltagende dekangruppe, som igjen står i kontakt med sine miljøer. Ved å sørge for bedre sammenkobling mellom nivåene, fra fagmiljøene og gjennom instituttledere, dekaner og rektorat, og med profesjonaliserte administrative støttefunksjoner, mener vi at UiB best sikrer ”bottom up”-initiativ og kompetanse. Utfordringene løses ikke nødvendigvis best ved et topptungt rektorat.
Framgang på THES-rangeringen er selvsagt positivt for UiB, og vi gleder oss over at UiB har fått noen flere venner i det internasjonale forskersamfunnet. Spørsmålet er imidlertid om 10-15 nye venner, som sammen med betydelige metodeendringer i THES er nok til å kunne forklare UiBs framgang, er det som reelt sett forteller noe om våre forskningsmiljøers internasjonale kvaliteter. Vi har derfor, blant annet i På Høyden 16. mars, etterlyst mer refleksjon fra Sigmund Grønmo og hans team omkring bruken av THES som eneste markør for UiBs suksess med hensyn på internasjonalisering. På andre rangeringer (f.eks Shanghai-rangeringen), der omdømmevurderinger ikke vektlegges, kommer UiB dårlig ut i forhold til andre norske universiteter. Dessverre gjelder det også med tanke på nasjonale resultatparametre, som medfører betydelige årlige inntektstap for UiB gjennom finansieringssystemet. Gjennom svekket økonomi svekker UiB også på sikt sin internasjonale betydning.
Vi kan bare konstatere at verken Grønmo eller hans tilhengere som f.eks Kuhnle, tar imot vår utfordring om å reflektere over hva som egentlig kan leses ut av UiBs THES-plasseringer. I stedet for refleksjon, henvises det igjen og igjen til THES-resultatene som et ”bevis” på at UiB er i framgang. Vi er overbevist om at både Grønmo selv og mange av hans støttespillere, gitt en faglig- og ikke universitetspolitisk tilnærming, ville vært enig med forskere som mener at THES både er for svak metodisk, og for lite transparent, til å bli tillagt vekt fra institusjonsledere som et reelt mål på utviklingen av egen institusjon. Framgangen på THES skjedde for øvrig for flere år siden, og ble da nesten ikke kommentert. Nå benyttes ”gamle” nyheter aktivt i en valgkamp, på en måte vi mener både er faglig pinlig for UiB og direkte villedende i forhold til velgerne.
Det forhold at UiBs andel av de nasjonale resultatmidlene vil bli redusert med 40 millioner kroner i 2010, noe som vil svekke den internasjonale - og all annen - virksomhet ved UiB, er overhode ikke omtalt av sittende rektorat, men ble først påpekt av oss under rektordebatten arrangert av valgstyret. Alle ved UiB må imidlertid kunne kreve, valgkamp eller ikke, at den sittende ledelse ikke formidler en tilslørt glansbildeversjon av utviklingen. Den tilsynelatende mangelen på erkjennelse i nåværende rektorat omkring den bekymringsfulle økonomiske situasjonen, parallelt med signaler om manglende ønske om å foreta prioriteringer, er de viktigste grunnene til at vi mener UiB trenger ny ledelse.
Med hensyn til Kuhnles sluttreplikk om trygghet kan vi bare konstatere, at det er mange med oss, som langt i fra føler oss trygge på at det er Grønmo som innehar den virkelighetsoppfatningen som trengs for styrke forskningen ved UiB, som jo er det grunnleggende fundamentet for alt internasjonalt samarbeid nå, og i framtiden.