Lise Øvreås stiller i sitt innlegg i På høyden 23.3 spørsmålet om det er galt å ha ambisjoner på vegne av UiB. Selvsagt er det ikke det. Team Grønmo har nettopp store ambisjoner om å videreutvikle kvalitet i studietilbud og læringsmiljø. Vårt fokus er rettet mot
- rekruttering
- forskningsbasert utdanning
- oppfølging av de pedagogiske intensjonene i kvalitetsreformen
- internasjonalisering
- dannelsesperspektivet
- læringsutbyttebeskrivelser
- praksis/erfaringer med arbeidsliv
- evaluerings- og sensureringsformer
- karriereplanlegging
- studentarbeidsplasser
- pedagogisk kompetanseheving for ansatte
- student tilfredshetsmålinger og frafallsanalyser
Jeg vil i denne sammenhengen også gi ros til utdanningsadministrativ stab som synliggjør universitetets kvalitetsmål blant annet gjennom kvalitetshåndboken.
Øvreås stiller spørsmål om vårt syn på sentre for framragende undervisning. For det første vil vi presisere at for oss er det viktig å tilstrebe størst mulig kvalitet over hele bredden av universitetet sine studietilbud. I den grad ordningen med sentre for framragende undervisning ikke bare vil være en premiering av god praksis, men være med å utvikle undervisningskvaliteten også utenfor selve senteret, mener vi dette kan være et positivt tiltak. Det som savnes i høyere utdanning er forskningsbaserte kunnskaper om undervisning og effekten av ulike læringsfremmende tiltak på studentenes læring. Miljøer som er bevisste på å anvende forskningsbaserte kunnskaper om undervisning vil etter vår mening være aktuelle kandidater for framragende undervisning. En kunnskapsbasert pedagogisk praksis vil kunne ha overføringsverdi.
Vi ser altså framover når det gjelder sentre for framragende undervisning og er mer enn rede til kritisk å reflektere, gi innspill til og mobilisere sammen med fagmiljøene når (om ?) ordningen gjøres gjeldende.