Jo da, UiB utdanner gode jurister – men hjelper universitetsledelsen til i tilstrekkelig grad?

Etter at lederen av Juridisk studentutvalgs leserinnlegg i På Høyden, svarer rektor Grønmo og direktør Elvebakken med å slå seg på brystet over hvor mye de har styrket budsjettsituasjonen på juss de siste årene. De innrømmer riktignok at juridisk fakultet har en vanskelig budsjettsituasjon, men vi som er vant til å holde fagre ord opp mot realitetene (les: budsjettene), vet bedre enn å la oss blende av utsagn som at det samarbeides tett med studenttillitsvalgte og fakultetsledelsen for å bedre situasjonen. Det er nå tross alt studentenes øverste tillitsvalgte som har skrevet innlegget i På Høyden og dekanus Strandbakken har tidligere i På Høyden (og andre steder) betegnet budsjettet som en katastrofe.

Som vanlig er forklaringen på dårlige budsjetter at man simpelthen måtte kutte, og at dette går ut over alle. Det juridiske fakultet er imidlertid visstnok ”skjermet”, og det er bare vår egen udugelighet (les: nedgang i studiepoengsproduksjon) som er grunnen til at fakultetet vårt nå har fått sitt eget ”hvileskjær”.

Hva skjuler seg egentlig bak disse tallene? Jo da, det stemmer at Det juridiske fakultet ble skjermet. Som følge av årets budsjettildeling til UiB, måtte alle fakultetene tåle et kutt, et såkalt rammekutt. Det kan best forklares gjennom en henvisning til ostehøvelen: Alle fakulteter måtte i utgangspunktet tåle en forholdsmessig reduksjon i sine budsjetter. Fordi Det juridiske fakultet, relativt sett, er nærmest som knøttlite å regne, hadde et slikt rammekutt utgjort ca. 360 000 kroner. Skjermingen som det blir skrytt av er med andre ord ikke rare greiene.

Så til vår egen udugelighet – vi mister jo over 2 millioner som følge av lavere studiepoengsproduksjon, og det er vel bare rett og rimelig at vi i disse stykkpristider selv må ta konsekvensen av det? Etter min mening er det faktisk på dette punktet juridisk fakultet er blitt blodig urettferdig behandlet.

For det første må man huske på at juridisk fakultet skaffer langt større inntekter til UiB gjennom studiepoengsproduksjon enn det fakultetet får tilbake gjennom budsjettildelingene fra universitetsstyret. Det har en ganske enkel historisk forklaring: Det juridiske fakultet har frem til for få år siden ikke hatt mulighet til å rekruttere nok førstekompetente til å tilby skikkelig forskningsbasert undervisning. Våre studenter har i årevis i stor grad vært overlatt til seg selv og sine lærebøker, eller en og annen praktiker (advokater, dommere etc.). Nå som det endelig er mulighet til å rekruttere noen av de beste forskerne inn i fast stilling, er det et åpenbart behov for en styrkning av budsjettet – et budsjett som i mange år har vært underdimensjonert som følge av manglende mulighet til i det hele tatt å bruke mer penger enn fakultetet har vært tildelt.

Det er riktig som Grønmo og Elvebakken skriver, at juridisk fakultet i en periode har fått en sterkere vekst enn de fleste andre fakulteter. Det skulle egentlig bare mangle, ettersom fakultetet til de grader har vært underfinansiert. Dessuten er budsjettet til juridisk fakultet så lite at en stor prosentvis økning ikke er like byrdefull som andre steder. En ekstra fast stilling på juss er en langt større prosentvis styrking enn en ekstra fast stilling på mange andre fakulteter. Likevel er jeg glad for at universitetsledelsen i perioder har innsett fakultetets sterke behov for et styrket budsjett. Men det er også lite ryddig, og skaper liten forutsigbarhet, når styrking ett år gjerne reverseres det neste. I en oppbyggingsfase er fakultetet avhengig av stabilitet og å kunne ha tillit til at de midler som tildeles, blir værende. Bare da kan man bygge opp en sterkere stab av faste vitenskapelig ansatte.

Tilbake til studiepoengsproduksjonen: Da kvalitetsreformen gjorde sitt inntog tidlig i dette tiåret, var Det juridiske fakultet raskt ute med en omfattende og helhetlig reform av studiet, som blant annet medførte en reduksjon av studietiden fra seks til fem år. I en periode med overgangsordninger og dobbelt studieløp, har vi derfor produsert flere studiepoeng enn hva man normalt måtte kunne regne med. Når ledelsen ved UiB legger denne studiepoengsproduksjonen til grunn som utgangspunkt for fremtidige tildelinger, uten på noen måte verken å ta høyde for, eller kompensere for, at Det juridiske fakultet ifølge Risa-utvalget kommer svært dårlig ut sammenlignet med hvilke inntekter som faktisk genereres, blir det hele svært urettferdig. Når man dessuten straffer fakultetet for nedgang i studiepoengsproduksjon ved å trekke 65 % av nedgangen, i stedet for 50 % som man har gjort tidligere, uten samtidig å øke andelen fakultetet får beholde av belønningsmidlene for de studiepoengene man faktisk produserer tilsvarende, blir det hele ekstra ille. Man tar fra de som har minst og gir til de som har mest fra før i reneste Sheriffen av Nottingham-stil. Disse siste ekstra 15 % som UiB sentralt tar fra oss utgjør faktisk mer enn hele ”skjermingen” fra rammekuttene (ca. 500 000 kroner).

Hadde vi bare vært trege med gjennomføring av kvalitetsreformen, og unngått å legge til rette for smidige overgangsordninger for studenter som var godt i gang med det gamle cand. jur.-studiet, ville vi kommet langt bedre ut… (Snakk om belønningssystem.)

I valgkampen foran rektorvalget i fjor uttalte Grønmo at han var ”enig i at Det juridiske fakultet absolutt trenger mer ressurser”, og ga også uttrykk for at han ville ”arbeide videre” med å styrke Det juridiske fakultets budsjettssituasjon i fremtiden. Det var nok smart; det var stor mobilisering av studentmassen på fakultetet og det gikk også heftige diskusjoner innad blant de ansatte (der jeg på ingen måte skal underslå at jeg selv var en av Grønmos hardeste kritikere både internt og i På Høyden). For min del håper jeg at Grønmo har nok integritet til å følge dette opp i fremtiden, ikke bare lene seg tilbake i selvtilfredshet over å bli valgt, og la løftene seile sin egen sjø slik vi er så vant til fra politikken ellers.

UiB utdanner fortsatt gode jurister. Etter mitt skjønn er faktisk juristutdanningen ved UiB bedre enn noensinne. Det skyldes særlig to forhold: en vellykket studiereform kombinert med stor innsats fra de som i øyeblikket er ansatt ved fakultetet. Studiereformen ligger fast. De ansatte som har stått på for å få gjennomført en krevende reform har imidlertid ikke lenger like stort overskudd til å bidra utover det den normale arbeidstiden tilsier etter mange år med tøft arbeidspress. Dessuten er det jo fortsatt usikkert om det i det hele tatt blir lagt ned overtidstimer i tiden fremover med det presset som kommer fra departement og riksrevisjon med tanke på timeregistrering som vilkår for overtidsgodtgjørelse. Situasjonen er dermed i ferd med å bli kritisk.

Det er grenser for hvor lenge juridisk fakultet kan slippe unna med å tilby studentene kontakt med professorer kanskje bare på en forelesning i ny og ne. Situasjonen i dag er at en jusstudent på for eksempel tredje studieår i løpet av et år får ”smågruppeundervisning” i grupper på nesten 40 personer en gang annen hver uke av en vitenskapelig ansatt. Og det er ikke nødvendigvis alltid en ansatt med førstekompetanse; det er snarere unntaket enn regelen. Ut over dette får man kommentert én skriftlig oppgave i løpet av året, i tillegg til kommentarer på obligatoriske kursoppgaver (4-5 stykker i året) av en sensor som kan være vitenskapelig ansatt, advokat, dommer eller lignende. Det er ikke rare oppfølgingen.

Verst av alt er masterveiledningen. Her er vi dårligst i landet, med usle 10 timer veiledning per student. Hvilke andre fakulteter ville godtatt noe slikt? I tillegg kan studentene risikere å bli veiledet av jurister som aldri har skrevet et vitenskapelig arbeid selv. En slik ressurssituasjon krever kraftigere grep enn det den nåværende universitetsledelsen har kommet opp med. Jeg kan jo føye til at også NOKUT i sin evalueringsrapport kommer med til dels skarp kritikk av jusstudiet nettopp på grunn av vår dårlige bemanningssituasjon.

Universitetet i Oslo har allerede tatt grep, og til tross for en betydelig større stab av faste ansatte på juridisk fakultet ved UiO, har man vedtatt å kutte studenttallet ned til tilsvarende antall som på UiB. Både forholdstallet ansatt – student og veiledningssatsen på masteravhandlingen er langt bedre på UiO enn på UiB. Tilsvarende gjelder også om man sammenligner med Universitetet i Tromsø. Det kan UiB etter mitt skjønn ikke leve med på sikt. Juridisk fakultets hvileskjær må reverseres ved første anledning, ellers kan juristutdanningen i Bergen ende opp med et B-stempel. En jusstudent i Bergen fortjener like mye individuell oppfølging som andre jusstudenter i Norge, og etter min mening også like god individuell oppfølging som humaniorastudenter ellers ved UiB. Med de ressursene fakultet tildeles for øyeblikket, er vi langt unna å kunne nå et slikt mål. Det er universitetsledelsens ansvar (eller kanskje vi heller skal si ”skyld”).