Vi har satt oss, borti mørket. Landsmænd er vi, møtt herute.
Jeg skal reise. Han skal bli. Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en andens øine alt få lys av Norges blåner …
[..]
Vet De hvad jeg længter efter, det som bare er at le av,
det jeg ofret år av livet, for at få om det gikk an.
Det jeg tænker på om dagen, det jeg griner for om natten,
det er vand!
Vand som rinder, vand som risler, vand om våren, vand om høsten …
Kan De fatte dette mand?
Ikke slikt som her i Østen, med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter, som en stinkende kloak.
Jeg kom fort på hospitalet engang da jeg lot det skure
ikke årket mer, og drakk.
Vand i Norge, vand i renhet, – hvor en lægger sig og drikker,
det er dét jeg tænker på. Kanske regner det så sakte.
Lyden siver ned i bækken, mellem bjerkene og lyngen.
Kanske ligger skodden grå.
Dette er det som jeg drømmer: At jeg ligger der og slubrer.
Over begge haandledd strømmer vandet fossende og kallt.
Nævene har tak mot bunden, steinen gnures ind i kjødet,
dette harde, svale presset. – Jeg kan se og føle alt.
Jeg låner disse linjene fra Nordahl Grieg for å vise at vann og hav ikke er det samme. Havet er et sammenhengende system på 1.335.000.000 kubikk-kilometer. Livet oppsto der. Klimaet reguleres der. Nordmenn har alltid hentet sin mat derfra. Havets bunn har menneskeheten så vidt begynt å studere, men UiB har rukket å etablere Senter for dypmarin forskning.
Universitetsstyret drøftet på sitt siste møte utkastet til strategi for UiB, der «Hav, liv og samfunn» har vært en arbeidstittel. Da kom det opp forslag om å endre «hav» til «kyst» eller «vann», og det ble sagt at forskjellen på vann og hav var saltinnholdet. Men det er helt feil: forskjellen på vann og hav for UiB nå, er at hav er ment strategisk mens vann er ment inkluderende. Det er bedre å sløyfe hav enn å tro at vann gjør samme nytte. Da kan UiB like godt bli enda mer inkluderende: «Alt, Alt og Alt».
