I BTV, tilgjengelig på bt.no, kunne vi fredag den 3. februar høre professor Frank Aarebrot erklære Universitetet i Bergen som et universitet uavhengig av religiøs tro, og verken “en Madrass-skole eller et katolsk universitet”, som - ble det mer enn antydet - styres “av prester og imamer og religiøse fanatikere”. Hvis man ikke har forstått det, har man fundamentalt sviktet UiBs ideologi. Aarebrot har utvilsomt rett i at UiB er en institusjon som er nokså uavhengig av religiøs tro, her har man som sagt sin egen ideologi. Det har vel de fleste av oss for så vidt få problemer med.
Jeg kjenner intet til såkalte madras-skoler, men har fått en forståelse av at de driver religionsundervisning i form av nokså fundamentalistisk muslimsk indoktrinering av elevene, der det å lære Koranen utenat står sentralt. Men dette kan for alt jeg vet være et noe forenklet bilde av virkeligheten.
Men så var det dette med de katolske universitetene. Dem kjenner jeg litt bedre. Det må straks sies at Aarebrot ikke i sitt leserbrev om samme sak brukte denne formuleringen. Å la seg intervjue på TV er imidlertid i høyere grad en risikosport; det vet han vel bedre enn de fleste. Men sagt er sagt.
Fordi UiB mistet hodet behøver man jo ikke selv miste hodet i solidaritet med arbeidsgiveren, heller ikke når man er opprørt.
Men nå har vi altså fått madras-skoler, katolske universiteter, prester, imamer og religiøse fanatikere rotet sammen som en ny ondskapens akse mot den gode, frie, kritiske, dvs. ekte vitenskapelighet. For noen av oss er det imidlertid ikke helt innlysende at forskningen ved UiB er av så høy kvalitet, så kritisk, fri og glimrende, at vi alle må prise oss lykkelige over å være ansatt her og ikke som en del av våre samarbeidspartnere på katolske madras-skoler som f. eks. Université catholique de Louvain i Belgia eller University of Notre Dame i USA. Det mener Aarebrot kanskje heller ikke når det kommer til stykket?