Universitetsstyret valgte i sitt møte 31. mai å overhøre bekymringsmeldingene fra mat.nat.-miljøene om effektene av økte tilbakeførte dekningsbidrag til sentralleddet, slik vi skrev om i et innlegg i januar, og slik instituttlederne samlet skrev brev om nylig. I saksforelegget til Universitetsstyret (og i universitetsledelsens innlegg tidligere) er retorikken rettet mot eksternfinansiert forskning som en belastning for universitetet. Det hevdes at deler av universitetets felles midler er brukt til å delfinansiere den eksterne forskningen, fordi dekningsbidragene som har vært holdt tilbake sentralt har vært for lave.
Det universitetsledelsen glemmer, er at vi er helt avhengig av eksternfinansierte prosjekter for å kunne gjennomføre gode master- og doktorgradsprosjekter, som ofte koster 100-200.000 kroner eller mer å gjennomføre. Faktisk er det slik at enkelte kostbare laveregradskurs også er subsidiert av eksterne prosjekter, fordi det ikke er handlingsrom i instituttbudsjettene til å prioritere dette. Når 110% av instituttbudsjettet (ekskl. husleie) til Institutt for biologi går til lønn, sier det seg selv at det er den eksternfinansierte virksomheten som subsidierer kjerneaktiviteter som undervisning, laboratoriedrift, utstyr til forskning og publisering, ikke omvendt.
Universitetsledelsen vet godt at man på nasjonalt nivå ikke bare har regnet på hva dekningsbidraget burde være, men også på hvor underfinansierte realfagsstudiene og PhD-stipendiatene i utgangspunktet er. Så istedenfor å ensidig gå etter fullfinansiering av forskningsdelen, kunne universitetsstyret se om ikke en viss skjevdeling av dekningsbidraget til de miljøene som henter inn eksterne penger faktisk er nødvendig for å kunne gjennomføre samfunnsoppdraget og oppnå de måltallene universitetet har gitt oss for bachelor-, master- og PhD-produksjon.
Alternativet er selvsagt at vi tydelig sier fra om hvor mange master- og PhD-studenter rammebevilgningen fra UiB gir oss rom for å ha, og setter opptakstaket der. Det ville kunne bli dramatisk!